DETTE ER TOMMY PÅ SNART 11 ÅR!  HAN ER EN LITEN GUTT PÅ CA.7 kg.

Før denne hendelsen hadde han et stort selvbilde, å synes selv han sikkert var like stor som en Mastiff. Bortsett fra et litt overdrevent kjekkaseri innimellom, hadde han ikke så mye problemer med andre hunder uansett størrelse.

Da jeg kun lever av livsopphold fra sosialkontoret, har jeg liten (ingen) mulighet til å betale veterinær Monica Hansen for den kjempe jobben hun gjorde for Tommy. Hun har dessuten vært utrolig tålmodig når det gjelder disse regningene. 

Har nok mange med meg når jeg påstår at urettferdighet er et onde det dessverre finnes alt for mye av. Når denne urettferdigheten begås av de som liksom skal være der for å hjelpe, føles det ekstra tungt. Man føler seg liten, ubetydelig å mister etterhvert all tillitt til de som liksom skal hjelpe.

Politiet f.eks. som lover at de skal ordne opp når noe skjer. " Slapp helt av. Ingenting å bekymre seg over. Dette ordner vi" Blir jo lettet å slapper av for en stund. Ettersom tiden går, uten noen form for tilbakemelding begynner man igjen å kjenne at bekymringene kommer snikende tilbake. Etterlyser info ang saken, å får denne gangen skriftlig beskjed som at jeg ikke behøver å bekymre meg for noe. Når beskjeden om at de har henlagt saken kommer, føles det akkurat som å få et tupp i ræ.. Grunnen de oppgir - pga bevisets stilling. Sannheten - Det har gått over 1 år uten at de har prioritert å undersøke saken en eneste gang. Så derfor var det nå for sent å gjøre noe som helst. For slik er loven her i Norge nemlig. Å lovene må jo holdes. Beklager, men vi kan ikke gjøre noe med dette. Beklager ulempene dette medfører. 

Grunnen til at Tommy måtte til veterinæren var ikke at hunden selv hadde forvoldt denne skaden.