Hamza Mutyaba er fra Uganda, hvor han er født kriminell. Han er forsøkt fenglset og drept pga sin seksuelle legning. Nå handler det bare om å overleve i en flyktningleir i Kenya, hvor han opplever tortur og helvete på jord. 

Redningen er å få han til Canada, via Rainbow Railroad. Dette koster penger.

Hjelp Hamza å få et liv verdt å leve. Og la oss sette fokus på alt det fryktelige mennesker under LGTBIQ-paraplyen opplever rundt om i verden.

Jeg vil i løpet av innsamlingsperioden auksjonere bort bilder som vil støtte denne saken. Følg med på : https://www.facebook.com/schogrenart/

Se filmen av prosessen rundt Hamza sitt bilde her: 

https://clipchamp.com/watch/7Ey3v1J7Wre?utm_source=share&utm_medium=social&utm_campaign=watch

Les gjerne hele historien nedenfor, eller på linken, om hvorfor ikke han er trygg der han er: 

https://fb.watch/jZYqutk0wp/

Tenk om fødselsgaver kunne gjøre oss kriminelle. Gaver du aldri hadde satt på ønskelista, men som du likevel fikk deiset ned i hendene i det du ble født. Du ante ikke hva som var inni pakka. Bare åpnet forventningsfullt. Gaven var ikke farlig eller til skade for noen andre, men likevel ulovlig. Den gjorde deg skitten sa de, ekkel, feil. Du kunne ikke kvitte deg med den, ikke bytte den bort, eller gi den videre til noen andre. Men du ble jaget, torturert, og fengslet, til og med ønsket død da du så hva det var. Du måtte gå med krum rygg resten av livet, og gjemme den. Som om verden var en scene, livet et teaterstykke, og du var den eneste som aldri fikk gå ut av rollen.

Alt på grunn av denne fødselsgaven du aldri hadde bedt om.

Hamza Mutyaba fikk en sånn gave. Den plasserte han under paraplyen LGBTQI, og gjorde han dermed til syk, kriminell, skitten og feil i øynene på venner, familie og hele hjemlandet sitt.

Jeg ble kjent med Hamza da jeg bodde ett år i Uganda. Han var en svært ung familiefar med muslimsk bakgrunn, og hushjelp i huset vi leide. Det kjentes rart å ha et menneske boende hos oss, enda rarere å ha en hushjelp som skulle gjøre alt det daglige jeg var vant til å gjøre hjemme, og helst ville gjøre selv. Men dette var jobben hans, og vi kunne ikke ta fra han den. Men lønna kunne vi øke, og gi han fri hver helg, i stedet for en dag i måneden hjemme hos familien sin.

Vi ble godt kjent med Hamza, og holdt kontakt i årene som fulgte.

Fra 2008-2010 jobbet Hamza som sikkerhetsvakt i den amerikanske militærbasen i Irak. Der fikk han for første gang en homofil venn, og åpnet et rom i seg selv som hadde vært helt lukket. Der var det en ny verden han kjente seg hjemme i, med følelser han aldri hadde kjent på.

Hamza dro tilbake til Uganda, men ble ikke lenge der. Han fikk en ny jobb som sikkerhetsvakt på en flyplass i Dubai, hvor han traff en annen homofil mann. Da Hamza returnerte til Uganda på ferie i 2012, fant kona ut av hemmeligheten som han bar på, og straffet han med å helle kokende vann på armen hans i sinne. Da armen var bra igjen, dro han tilbake til Dubai, og ble der i tre år uten å ta ferier.

Da kontrakten var gått ut etter 4,5 år, måtte han tilbake til Uganda til kone og fem barn. Men livet ble et mareritt. Kona til Hamza hadde som mål å ødelegge livet hans, og samlet bevis på at han er homofil. I et møte mellom konas familie, Hamzas familie og de lokale myndighetene ble det besluttet at de skulle gå fra hverandre. De mente  at hun ikke kunne være sammen med en mann som var syk og hadde en homofil forbannelse over seg.

Hamza kunne aldri vise eller snakke om sin legning hjemme i Uganda. Likevel ble han overvåket av myndighetene, siden de hadde fått informasjon om at han var homofil. Han var i fengsel i eget hjem. Alt han gjorde og hvor han gikk var under kontroll.

I 2019 kom politiet og hentet han i hans eget hjem, til noe de sa var en rutinekontroll og helsesjekk for menn som hadde tjenestegjort i Irak. I stedet tok de han til politistasjonen for å fengsles. Heldigvis reddet broren han ut av situasjonen denne gangen. Men kona til Hamza fortalte broren om Hamza sin legning, og sa at hun ville betale politiet for å arrestere han. Politiet kom på døra til Hamza igjen, denne gangen bevæpnet og med brutal oppførsel. Det var bare sønnen som var hjemme. Hamza ble informert, og dro aldri hjem igjen. Han fikk fraktet noen klær til seg og rømte fra hjemlandet, og endte opp som LGBTQI-flyktning i Kakuma flyktningleir i Kenya februar 2020.

Endelig skulle han være trygg og ivaretatt. Men Kenya er heller ikke vennlig innstilt overfor homofile, og livet dreide seg nå om å bare overleve. Flere LGBTQI-flyktninger, inkludert Hamza ble utsatt for en rekke livstruende angrep den påfølgende tiden, både i og utenfor leiren. De tok kontakt med UNHCR sin base, som er ansvarlig for deres trygghet, for å be om beskyttelse den. I stedet fikk UNHCR politiet til å brutalt overfalle flyktningene inne i leiren, med vold, våpen og dødelig tåregass. De ble fraktet til Block 13, som er et eget område inni leiren, uten husly. Angrepene på de homofile økte i antall og alvorlighetsgrad, for nå visste de hvor de kunne finne LGBTQI-flyktningene.

10. juni ble flere LGBTQI-flyktninger hardt overfalt igjen. De kom seg til sykehuset drevet av UNHCR, men legene der ville ikke gi dem behandling. Mange av dem var hardt skadet, og de gråt av fortvilelse. I stedet for å hjelpe dem, ringte sykehuset til politiet for å få dem arrestert. Det endte med 5000 Kenya shilling i kausjonspenger per person, eller 6 måneder i fengsel.

Angrepene fortsatte i månedene og årene som fulgte, og pågår den dag i dag. Selv om de ikke tør å leve i homofile kjærlighetsforhold, er det nok at de lokale vet at de er homofile. Med medflyktninger og vakter i leiren som er homofober, er det ikke noe sted å være trygg.  Det har vært skyteepisoder, knivskader og drap. Hamza har selv opplevd å bli torturert. Han har blitt slått i hodet, banket, knivstukket i skulder og arm. Det har vært flere brannangrep mens de sover og har måtte rive av seg brennende klær, et brannangrep tok livet av en av dem. Hamza la seg til å sove ved et gjerde av gress. Mens han sov ble det kastet bensin på han. Heldigvis våknet han av lukten og fikk slått alarm før de tente på. Påtenneren løp avgårde, og politiet var på plass lenge etterpå.

Samtlige episoder er rapportert til politiet, uten resultat. Alt er dokumentert med legeerklæringer, bilder, filmer og politirapporter. Men ingen kan gjøre noe. Så lenge de har godkjent beskyttelse i Kakuma flyktningleir,er det vanskelig å få asyl et annet sted. For på papiret skal de nå være trygge der de er. Det er heller ikke mulig å søke beskyttelse i et land om man ikke befinner seg i det landet det søkes til.

Jeg har jobbet med dette siden 2020. Vært i kontakt med flyktninghjelpen, utlendingsdirektoratet,  NOAS, UNHCR sitt hovedkontor i skandinavia og i Kenya, Amnesty International, Norske ambassaden i Nairobi, til og med fått god hjelp av en som har jobbet i systemet og som har kontakter på innsiden. Alle svært hyggelige med ønske om å hjelpe, men alle like hjelpeløse. Med krig i verden, hvor familier flykter over hav i gummibåter, eller fra Putins nådeløse helvete, er det mange som trenger hjelp. En voksen homofil mann stiller ikke først i rekka.

Jeg har et sterkt ønske om å hjelpe Hamza, og gi noe tilbake til denne mannen. Å få redde livet til én er mer enn ingen. Og dette er en sak som rammer så mange flere. Vi har kommet langt i Norge, og disse problemene blir så langt borte og fjerne for oss. Men de eksisterer. Hver dag. Brutale som helvete på jord, pga kjærlighet som verden bare trenger mer av.

Noen av Hamza sine venner har klart å komme seg til Canada via Rainbow Railroad. Dette koster ca 30.000 kr. Jeg har startet en kronerulling, for å sette fokus på dette, og gi Hamza et liv som er verdt å leve igjen.