Hjertet mitt er tungt og tårene strømmer nedover ansiktet mitt mens jeg skriver dette. Familien min går gjennom en utrolig tøff tid, og jeg frykter at vi kan miste alt vi har kjært.

UNE vil utvise familien min ut av landet. Grunnen de gir er ikke berettiget, de har ikke gjort noe galt, men UNE tror ikke på et ord de sier. De tror ikke engang på forskerne som støtter mine foreldres historie.

Jeg vet at jeg teknisk sett er voksen. Men jeg trenger foreldrene mine mer enn noen gang før. Når jeg er syk ringer jeg mamma, og hun lager suppe til meg. Når jeg trenger råd, går jeg til dem. De har alltid vært der for meg og broren min gjennom alle hindringer og utfordringer livet har kastet på oss.

Begge foreldrene mine er utrolige mennesker, og det er ikke bare jeg som sier dette. Alle som kjenner dem vil si det samme. Alle i familien vår jobber hardt, og vi elsker dette landet mer enn noe annet.

Foreldrene mine er ryggraden i familien vår og søylene i samfunnet vårt. De har bidratt så mye, og likevel føles det som om deres harde arbeid og engasjement går ubemerket hen

Mamma heter Tamar, pappa heter Harout. Eg heter Natali og broren min er Pogos. Me er en familie opprinnelig fra Syria som har gått gjennom ganske mye. Dåke kan lese mer her: https://www.bomlo-nytt.no/nyhende/i/mQpx6q/livet-til-familien-jakarian-gjekk-fraa-himmel-til-helvete

En annen artikkel: https://klassekampen.no/artikkel/2023-05-19/splittar-familie/f3Zy