Jeg heter Noa og skal sykle Mjøsa rundt. Jeg begynner søndag 25. juni og prøver å være hjemme igjen torsdag 29. Jeg har dysleksi. Inspirasjonen for turen og innsamlingen kommer fra ei engelsklekse jeg har lest dette året. En gutt syklet tvers over USA for å samle inn penger til en god sak. Jeg vil gjøre det samme! Jeg har valgt dysleksiforeningen, fordi jeg tenker litt på meg selv, en del på lillebror og alle oss med dysleksi.

Statistikk viser at det er 5% (https://dysleksinorge.no/statistikk-laerevansker/) i Norges som har dysleksi, dvs at på min skole med over 200 elever er det mer enn 10 stykker. Det er snart ei lita klasse. Da har jeg ikke tatt med mattevansker, språkvansker og de som ikke finnes i statistikken. Jeg har akkurat vært på utredning og får nå mer av den hjelpen jeg trenger, og jeg går nå i 6.trinn. Lillebror har vært heldigere med utredningen, men mer uheldig med diagnosen. Han er mye hardere rammet enn meg. Vi opplever hver dag hvor vanskelig det kan være på skolen hvis man ikke har får den hjelpen man trenger. Jeg har ofte følt meg mye dårligere enn de andre på skolen fordi jeg som menneske ofte blir målt gjennom mine leseferdigheter eller pugging, som jeg personlig bruker dobbelt så lang tid på å huske enn «normale». Noen ganger fester det seg ikke i det hele tatt. Det har flere ganger gjort at jeg har slitt med dårlig selvtillit og prøver å forsvinne i klasserommet. Jeg har endelig fått hjelpemidler for å kompensere min læring der jeg strever. Det har kommet veldig sent, men godt. Vi hører fra andre at det er veldig personavhengig om du får den hjelpen du trenger, særlig på skolen. Slik bør det ikke være. Skolene vet ikke nok om hvordan man med enkle grep kan gjøre det lettere for oss i skolehverdag, for eksempel bruke vanlige bokstaver på tavla og ikke skrive sammenhengende for den forstår jeg ikke. Dysleksiforeningen har mange lokallag, og både lillebror og jeg er en del av dette. Her finner vi på mye moro, og det beste av alt: her er vi alle av samme grunn! Vi ler, glemmer ting, leser hakkete, venter på hverandre og koser oss. Dette felleskapet er en deilig følelse. Det er både voksne og barn her, og jeg syns det er så fint å se at jeg kommer til å bli like fin som de voksne jeg møter her! Det gir meg håp!

Hjelp meg gjerne med å støtte foreningen så de kan tilby både skoler og oss på lokallaget en bedre hverdag.

NOA

instagram: @noa_pa_tur

(Mamma og Lingdys har hjulpet meg å skrive denne teksten.)