Middelhavet fylles av lik, men fiskernes traumer og historier får liten oppmerksomhet.

Å få prosjektstipend til å skrive bøker er ingen selvfølge, men som frilanser er det ingen tvil om at det er skrivestøtten som gjør det mulig å skrive bøker om vår tids største flyktningkrise. Kristina Quintano har over flere år fulgt flyktningstrømmen over Middelhavet. Hun rapporterer daglig om savnede båter, nødrop og fortvilte historier som hun også har gjenskapt i bøker. 

For to dager siden druknet 500 mennesker. Kvinner, menn og barn ligger akkurat nå på havets bunn, og sittende fast i en blå fiskerbåts skrog har kroppene deres allerede begynt å gå i oppløsning. Fisk har begynt å spise av dem, og samtidig velger nok en fisker å slutte i yrket sitt.

Jeg tror ikke mennesker i Norge kan fatte hva det gjør med lokalbefolkningen at vi bruker deres Middelhav som kirkegård. Ville vi fortsatt spist fisk om det druknet tusenvis av mennesker i Oslofjorden hvert år?

Etter å ha skrevet hundrevis av sider om mennesker på flukt, er det nå fiskernes, og lokalbefolkningens, historier Kristina vil belyse. Menneskene, og særlig fiskerne, som bor i de 21 landene som grenser til Middelhavet. Hun har brukt årevis på å snakke med dem, for å få dem i tale er ikke lett. Også de lokale fiskerne på Malta, i Italia, i Hellas og Tunis er fulle av skam, sorg og traumer.

Fiskeren Andrea fra Portopallo orker ikke lenger å fiske, fiskersønnen Luca, har valgt å gi fra seg løyva si til EU etter å ha plukket lik ut av garnene i flere år, fiskeren Gino fra Lampedusa fisker fordi han må, men han har for lengst sluttet å spise fisk, Nakim fra Tunis har sluttet å fortelle kona si hva han får i garnet.

Dette er historier som er en del av vår samtid og som også trenger å belyses i debatten om mennesker på flukt.

La oss vippse en liten sum hver slik at denne siden av historien ikke blir glemt.