Hei.

Eg bor utenfor Bergen , er 31 år, bor med min lille familie. Vi har høns, noen sauer og 3 katter. Eg har jobbet som tømrer i 12 år, tok fagbrev i 2020 etter å ha brukt mange år på utdannelsen.

Eg vokste opp litt over alt i Bergen/utenfor Bergen. Eg var mye alene i oppveksten, hadde lite mat, lite voksne rundt meg som kunne passe på, eller et stabilt hjem.

Det var mye alkohol rundt oss helt siden eg var liten. Og det eskalere skikkelig når eg var ca 8 år, da ble det piller og rus i tillegg til alkohol. Eg sa til barnevernet at eg ville flytte mange ganger, men det skjedde aldri noe.

Eg fant panteflasker i huset eg kunne pante, da det var mye festing hjemme, kjøpte havregryn for det mettet best. Eg har sett mye et barn ikkje skal se, mye er fortrengt, men det kommer tilbake når eg sover, kjører forbi steder, situasjoner på jobb, mye mareritt og uro.

Barnevernet mente eg/vi bodde i gode forhold, det står lite i mine 400 papirer at det var rus hjemme, det er litt antydning til at det er alkoholmisbruk og mulighens rus hjemme, men di sjekker aldri opp i forholdene hjemme. til tross for at i bekymringsmeldingerer er det beskrevet at det er alkohol og personer som er ruset i hjemmet, mangen personer også. at det var mye vold står det lite om..  selv om eg fortalte flere ganger til barnevernet at eg ble slått, så mente di det var normalt... Eg ble aldri tatt på alvor når eg fortalte noe til barnevernet di få gangene di snakket med meg.

Di mente alt var fint di 2 gangene di kom på varslet hjemmebesøk. Rusklinikken I Bergen, skolen, BUP, pappa/stemor sende inn flere bekymringsmeldinger på oss , men hvor var barnevernet?

Ingen visste hvor gale det var hjemme, hele barndommen går det igjen i legejournaler at eg har vondt i magen, angst, lite jern , urolig, sinneutbrudd hjemme der eg knuste ting, smerter i ryggen osv.

I voksen alder har eg fått påvist at den psykiske belastningen og volden eg var utsatt for som barn /ungdom har gjort at eg har skader i ryggen og utrolig anspent holdning, noe som gjør at eg konstant har veldig vondt i ryggen. Eg prøver å jobbe og stå på hele tiden,  men er tidvis mye sykemeldt pga ryggen. Er sykemeldt nå , 100 % pga ryggen, smerter og behandling. Eg har ein fantastisk arbeidsgiver og kollegaer som har støttet meg lenge , vert god støtte på jobb på tunge dager når tanker presser på.

Eg har en flott kone som alltid er her, både dag og natt , passer på at vi har alt vi trenger og litt til. Hun har hjulpet meg masse i saken og vert en god samtale person.

Eg hadde mitt fristed hos besteforeldre og hos pappa /stemor når eg vokste opp.

Nå har eg /vi allerede betalt en fin sum i advokat utgifter. Eg (advokat sendte stevningen) har stevnet Bergen Kommune til retten. Eg ønsker å få tatt en sakkyndig vurdering,  men Bergen kommune ønsker ikkje at eg tar den, og gjørt alt for å stoppe stevningen.

Eg har min bagasje som eg sliter med, men samtidig har det vert litt godt for meg å gå igjennom saken og Oppveksten,  eg har fått vite at ting var mye verre enn eg husker , men også fått bekreftelse på at ting var som det var. Eg vart hentet av min far når eg var 18 år. Eg ønsket i mange år å flytte, men barnevernet mente det var best for mor at eg bodde hos hun, siden hun slet psykisk.  Når eg vart hentet av pappa var eg tungt medisinert og undervektig og veien mot et bedre liv var tungt.

Før eg flyttet til pappa mistet eg jobben min for eg va så underernært at eg klarte ikkje å jobbe. Eg prøvde å jobbe så eg kunne få kjøpe mat til meg og lille broren min. Men eg kom ingen vei, og fikk desverre ikkje nok mat til verken meg selv eller min lille bror.

Eg er blitt pappa selv til en herlig unge. Eg har gjort alt for at min unge skal ha en pappa som alltid er her, og som stiller opp. Og vi har det veldig bra ilag sammen.

Kampen mot å faktisk få kommunen til å innrømme feil, er vanskelig. Føler meg overkjørt. Og får mye samme følelser som eg hadde som barn. Men dette har blitt viktig for meg, for også å få en avslutning på et langt og vondt kapittel. Arrene vil alltid være her. Hvordan kan kommunen gjøre endringer når man aldri kommer noe vei med en slik sak ? Det er også fryktelig vond følelse som eg har nå, som når eg var liten /ungdom : hvorfor lytter ingen på meg ? Kommunen nekter, i hele barndommen nektet barnevernet.

Eg må , visst eg får sakkyndig vurdering betale den selv, den koster ca 40.000-60.00 kr sa advokatene. Akuratt sum får eg vite visst eg får en oppnevnt. Eg må også naturlig nok betale for min advokat. Pluss eg må betale for dommeren, og eventuelt Bergen kommune. Så det som kommer inn på spleis hjelper.

Har fått brev , kommunen er "snill" og krever bare 40.000 kr av meg visst dommeren avviser saken. 

https://www.bygdanytt.no/magasin/i/MopQ10/jens-31-vokste-opp-i-et-rusmareritt-naa-kjemper-han-sin-kamp-for-rettferdighet