De er i live. Jeg har snakket med Max i går som fikk kontakt med bror som er lege på Shifa-sykehuset. En stor lettelse. 

Situasjonen er apokalyptisk. Folk dør av mangel på rent drikkevann og mat. Sykehus er beleiret og bombet. Det er utenfor vår fatteevne å forstå smerten som gjennomsyrer menneskene i Gaza nå. Først må de overleve, men for de som overlever er matierielle skader alt for store, traumer vil påvirke videre livskvalitet. Sorg og savn av venner, barn, ektefeller og familie vil forfølge de resten av livet. Desorientering og en ny virkelighet vil stå i vente. Men nå handler det bare om å overleve bomberegnet. 

 Per nå er Max med familie i live. Broren til Max er nå på Shifa-sykehuset. Faren til Max får ikke tak i livsviktige medisiner. Søster og mor har opphold på FN-skole i Sør etter hus og gård ble bombet. Max befinner seg i skjul i Sør. 

De venter alle på døden, men vi beholder håpet. Sykehuset er beleiret - snikskyttere dreper alle som forsøker å flykte eller gå inn og ut av sykehuset. Strømmen er kuttet - folk blir etterlatt til å dø. Spedbarn dør i kuvøsene. Fødeavdeling, kirurgisk vdeling og og psykiatrisk avdeling er bombet. Situasjonen er apokalyptisk. Vi håper broren til Max vil overleve som jobber som lege kontinuerlig for sine pasienter under uakseptable omstendigheter på Shifa sykehuset. De nekter å forlate pasientene sine - og dersom de prøver blir de myrdet av israelske skyttere som har omringet sykehuset.

Max er sliten. Veldig sliten. Alle er slitne og traumtiserte.  

Gud hjelpe.