Jeg er Alenemor til tre barn på 8, snart 14 og 16 år. I flere år har jeg som mor slitt med kronisk sykdom og helseutfordringer som har ført til at jeg nå er 100% ufør. Jeg har forsøkt å vært i jobb flere ganger for å kunne spe på økonomien så godt jeg har fått til. Men måtte til slutt innse at dette ikke fungerte helsemessig. Jeg var i flere år på aap og regningene hopet seg opp. Noe er ordnet opp i, men fortsatt henger mange store regninger over meg. Min aller viktigste jobb idag er å være mamma for mine tre fantastisk barn. Men med dagens økte priser på alt, så går det ikke rundt. Jeg sliter med å få endene til å møtes å den lille uføretrygden jeg får inn går til å betale dyre regninger, avgifter og tidligere krav og fakturaer som fortsatt henger etter. Dette fører til at vi som familie på 4 sliter veldig med å ha nok penger til nødvendigheter som mat, utstyr barna trenger, medisiner og nødvendige apotekvarer, generelt livsopphold og andre nødvendigheter for å leve. Jeg har i lang tid bedt om økonomisk hjelp fra mine foreldre, som har prøvd å bidra så godt de kan, men innser nå at jeg må forsøke en annen metode. Det sitter lang inne å lage en spleis å be om hjelp og samvittigheten gnager meg stort! Nav har også prøv å bidra så godt de kan etter sine forskrifter, men noen småbeløp her og der hjelper ikke stort når dagens matpriser er så enorme. Pga av min kroniske revmatiske sykdom, og at min ene datter har en kronisk øyesykdom, er det mye oppfølging i helsevesenet, noe som gir ekstra kostnader til både nødvendig utstyr, parkeringsavgifter og drivstoff. For øyeblikket ligger jeg nå med mitt tredje brudd på 1 år og 3 mnd, å jeg skal utredes for beinskjørhet. Min familie bor langt unna oss, men heldigvis har min mor reist langt for å komme å hjelpe meg å barna. Problemet nå er kostnadene i forhold til reisen hennes hjem etterhvert og hvordan få råd til å kjøpe billett for å reise hjem.

Jeg syns det er vanskelig å svært sårbart å utlevere en tøff og vanskelig situasjon, men føler nå at jeg ikke ser noen annen løsning enn å be om hjelp og støtte, så jeg og barna kan få en litt lettere hverdag.