Vi har nå kjempet i mer enn to år.

For Ole.

For rettferdighet.

For rettsvernet og menneskeverdet til en liten perfekt og etterlengtet sønn og lillebror.

Og ikke minst, for at ingen, absolutt ingen, skal måtte gå gjennom det samme mørke, endeløse hullet av en katastrofe.

19. januar 2022 var den mørkeste.

Etter bare 5 dager, mistet vi vår kjære, lille sønn og lillebror.

Vi forstod ganske raskt at Ole egentlig ble revet bort fra oss den dagen han ble født.

Norsk Pasientskadeerstatning har i ettertid konkludert med at det er sannsynlig at Ole mistet livet som følge av svikt i helsehjelpen. Statsforvaltaren i Vestland har konkludert med brudd på både helsepersonelloven og lov om spesialisthelsetjeneste. 

Dødsfallet ble anmeldt til politiet i mai 2022, men straffesaken ble til slutt henlagt. For sikkerhets skyld kom den endelige henleggelsen på dagen den 19. januar 2024.

Helse Bergen som foretak ønsker ikke å ta på seg det hele og fulle ansvar på systemnivå, og vi opplever at ledelsen heller fordeler skyld nedover i rekkene til de ansatte. 

Det har i de siste årene vært flere katastrofale hendelser og påfølgende tilsyn fra Statsforvalter ved Kvinneklinikken Helse Bergen. Om Helse Bergen hadde tatt lærdom av dette, så ville vår katastrofe vært unngått.

Vi har derfor valgt å reise sivilt søksmål mot Helse Bergen som foretak.

Les gjerne mer om Ole her:

https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/onnMj0/ole-doede-etter-fem-dager-kk-faar-kritikk-av-fylkeslegen

https://www.vg.no/nyheter/i/y6Bb2A/tre-babyer-doede-foreldrene-saksoeker-helse-bergen

Dessverre må vår kamp for rettferdighet til slutt kjempes i Hordaland Tingrett.

Mandag 4. mars 2024 er en merkedag for oss. Denne dagen er forhåpentligvis en begynnelse på en avslutning av en ulevelig og utålelig prosess.

Mandag 4. mars ber vi om oppreisning. Vi ber om at Helse Bergen som foretak tar det hele og fulle ansvar for at vi mistet gutten vår.

Mandag 4. mars kommer vi til å stå der. For Ole, for oss selv, for andre som har stått i det samme påførte mørket som vi har stått i, og for at andre skal kunne slippe.

Vi kommer til å stå der. Uansett. Samtidig er vi klar over at det finnes en ikke ubetydelig sjanse for at vi ikke blir hørt. At vi ikke når frem. At vi blir såret, skuffet og knust enda en gang. Vi begynner å bli herdet sånn sett. Det eneste som er nytt, er at vi denne gang løper en stor økonomisk risiko. Det kan gå gale. Selv om det ikke er mulig for oss å tro.

Det sitter langt inne dette.

Men hvis du ønsker å stå i ryggen vår, holde oss litt i hånden, gi oss litt lavere skuldre, litt energi og hjelpe oss til å ikke la økonomiske bekymringer bli enda en årsak til manglende nattesøvn, så er vi evig takknemlige for alle bidrag.

Om vi skulle oppnå det vi ønsker av hele vårt hjerte og vinner frem med vår sak, eller ikke lider noe økonomisk tap, ønsker vi at bidragene i sin helhet overføres Landsforeningen for uventet barnedød (LUB).

Vi ønsker også veldig gjerne at denne Spleisen deles videre!

På forhånd tusen takk.

Reidun og Torkel