Vanskelig bare å skulle formulere innledningen på dette -og det sitter lengre enn langt inne, å i det hele tatt skulle åpne opp for ‘det offentlige skue’ -å få innsyn i noe så personlig som ens egen økonomi, da man liksom inviterer allmenheten inn i noe som er høyst privat.. Og i frykt for nederlag, mulig fordømmelse -iblandet stolthet og et sterkt ønske om å ‘klare det på egen hånd’ har jeg lenge latt det være, å be om hjelp.

Men med årene har jeg innsett at mennesker flest er jo bare gode, og ønsker å hjelpe der hvor de kan -så jeg våger meg omsider ut i det. Med en viss risiko for å utlevere meg uten særlig avkastning, men det ligger nok en form for vekst i det også. Det å våge, uten å nødvendigvis vinne.

Så her går det.

Etter flere år med skrantende helse i forkant, ble jeg i 2013 diagnostisert med en hjernesvulst -samt et par andre ‘sidediagnoser’ som en forlengelse av det. Hvilket i seg selv var en lettelse, fordi man i det minste endelig fikk svar.

Men som ung mor til en liten gutt -ble livet brått snudd fra ganske normalt og fint -til bekymringsfullt og stressende, og tilværelsen ble brått ganske alvorlig.

Etterhvert som behandling og operasjoner satte igang, innså jeg raskt at å beholde leiligheten vår var en umulighet. Fordi jeg ikke var i stand til å betjene noe lån, med mine fremtidsutsikter.

Ikke hadde jeg vært frisk nok til å ha noen fast jobb av betydning i forkant heller, så det jeg fikk å leve av fra NAV -var ikke noe å skryte av. Leiligheten ble solgt i heten av en plutselig livskrise, med heftig underskudd. Og det å selge leilighet, med stort restlån i etterkant, uten inntekt -er ikke akkurat grobunn for å skulle klare å spare penger til å etablere seg på nytt. Snarere tvert imot.

Så forutsetningene var ikke helt med meg for å skulle oppnå det jeg ønsket for verken meg selv, eller barna, hva gjaldt oppsparte goder rent økonomisk. Kort sagt mottok jeg minstesats AAP fra NAV (på lang overtid), og levde under fattiggrensa -i 6 år før jeg omsider fikk uføretrygd i 2020. Uten etterbetaling.

Jeg har virkelig forsøkt å få slettet eller redusert gjeld som bare spiste på seg imens livet dreide seg om andre ting -samt søkt alt som er å søke på av hjelp til å betale det, uten videre hell. Eller, jeg fikk gjeldsordning i 2022 -som suger ut det jeg eier og har til overs, ut året 2026. Noe jeg faktisk er takknemlig for, fordi det har gitt meg en sjans til å få ryddet opp

-selv om det også føles litt ‘urettferdig’ ut, at det straffer seg så det synger å bli alvorlig syk, når man egentlig er der i livet hvor man skal etablere seg og «bli voksen»!

Det føles tidvis så uverdig ut -å egentlig aldri ha en krone til overs, fordi man på død og liv må få gjort opp for ting man ikke rår over. Med trykk på tidvis, fordi det stort sett går greit, og jeg vet at jeg skal komme i mål på et tidspunkt -og det kommer til å føles bra når den tid kommer. Jeg skulle ofte bare ønske at det var i går -fordi det er så mye jeg heller skulle gjort, gitt, og vært i stand til, annet enn å betale på den evinnelige minusen. Som feks å få tatt med det som nå har blitt to barn -på ferie, for det har vi enda ikke gjort sammen. Og eldstemann er nå 17 år, så ferier med «a’ mor» er vel ikke aktuelt spesielt mye lenger -men det hadde jo vært så fint å få til, dog det er en luksus som ikke er alle forunt.

Jeg har nå vært frisk en god stund, og har visjoner og ambisjoner for fremtiden -men det henger fortsatt ved meg et etterslep, som ikke tillater meg fullt og helt å ‘gå videre’ og se fremover enda! Fordi gjelden ligger der som en hindring og tar av både tid og energi -og skaper bekymring og stress, og dårlig samvittighet.

Men jeg har virkelig lært meg budsjett, økonomisk sans -og å skape mye av lite

-så ingenting så vondt at det ikke er godt for noe!

Men etter å ha sett mange mennesker åpne opp sin egen personlige bagasje for innsikt, og utrolig mange fine mennesker som kommer dem til unnsetning -har jeg blitt emosjonelt beveget i retning av å tørre dette selv. Selv om det er veldig skummelt, og føles på en måte litt ‘feil’ ut -samtidig. For jeg forventer virkelig ingenting, fordi dette er mitt eget rot og ingen annens -men jeg vet at jeg selv skulle ønske jeg satt i en situasjon hvor jeg kunne bidratt langt mer til samfunnet rundt meg, og mange der ute tenker helt åpenlyst det samme.

Det er rørende å se hvor mange som legger ut spleiser, hvor medmennsker strømmer til for å hjelpe dem. Det gir håp for så mange ting, på siden av det å skulle få noe bidrag selv..

Og har du orket å lese hele denne teksten, vil jeg på forhånd takke -for at du tok deg tid.

Og i all ydmykhet

-takk til alle fine folk der ute, som hjelper mennesker som trenger det. Det betyr så mye, på så mange vis

-dét kan jeg skrive under på!

Med vennligste hilsen

-Julie.