Siden høsten 2022 så har vi sammen kjempet vår livs kamp for å holde vår kjære Jeanette i livet. For de av dere som ikke kjenner Jeanette og vår historie så kommer her en kort versjon. Jeanette og jeg traff hverandre vinteren 2016 og forstod raskt at vi hadde funnet våre livs kjærlighet. Etter noen år med hverdager, reise, friluftsliv, fest og moro fant vi fort ut at vår kjærlighet sammen var så sterk at vi ønsket å stifte familie sammen. 27. august 2019 ble vår største drøm virkelig, Philip ble født på Drammen sykehus. En velskapt gutt som smeltet våre hjerter fra første stund.

Et knapt år etter fødselen fikk vi den utrolig tøffe beskjeden om at Jeanette hadde fått livmorhalskreft. Dette til tross for at hun hadde tatt alle celleprøvene hun skulle. Mammaperm ble byttet ut med intensiv behandling på Radiumhospitalet som startet allerede dagen etter Philips første bursdag. Behandlingen var svært krevende for Jeanette, men heldigvis var beskjeden fra Radiumhospitalet at de hadde fått fjernet alt og at hun til og med hadde blitt overbehandlet. Jeanette hadde blitt frisk, men som følge av behandlingen var hun blitt infertil. Beskjeden om at vi ikke kunne få flere barn var utrolig tøff for oss begge. Heldigvis var Jeanette frisk og hun kunne ta tilbake livet sitt. Hun kom seg raskt tilbake til jobb og opptreningen startet for fullt. Hun skulle på ingen måte holdes tilbake og vi fikk oss en fin tid sammen med familie og venner, skiturer, teltturer og topptur.

Sommeren 2022 fikk Jeanette mange fysiske plager. Hun prøvde å få hjelp fra fastlege og Radiumhospitalet, men falt dessverre mellom to stoler. Tiden gikk og smertene ble mer og mer uutholdelige. Etter hvert fikk hun tatt en MR på Radiumhospitalet og kort tid etter begynte de tøffe beskjedene å komme. Hun hadde fått tilbakefall og denne gangen var det spredning til lymfene. Sykdommen ble definert som uhelbredelig og prognosene var alt fra 2 måneder til maksimalt 10 år. Verden raste sammen! Ingen av oss ville tro på beskjeden fra legene. Følelsen av at vi når som helst kunne miste Jeanette var uvirkelig. Hvordan skulle vi klare dette? Svaret var kjærligheten. Vi bestemte oss raskt for at vi skulle gifte oss før hun skulle starte opp behandling. 30. november giftet vi oss i Oslo Rådhus for å kunne stå enda sterkere i hva som skulle møte oss.

Behandlingen med cellegift og immunterapi startet tidlig desember og ble avsluttet april 2023. I tillegg til tøff behandling, så har Jeanette hastet inn til sykehuset med gjentatte infeksjoner og komplikasjoner, enten med sykebil eller av sine nærmeste. Det tyngste for Jeanette, Philip og meg har vært å ikke kunne være sammen som flokk. Vi har måttet tåle skuffelsen at det ble nok et døgn, eller uke, på sykehus borte fra hverandre. Enkelte ganger måtte hun også bli helt isolert for å ikke risikere å få ytterligere smitte. Noe av det tøffeste for oss har vært å se henne bli tappet helt for krefter. Etter denne runden med behandling var det bare å starte med oppbyggingen av livet igjen, fast bestemt på at dette ikke skulle definere oss som familie.

Det gikk dessverre ikke lang tid før helseplagene startet igjen. Høsten 2023 ble preget av nyresvikt, kraftige smerter og enda flere innleggelser på sykehus med infeksjoner. Tiden gikk igjen fryktelig langsomt og det tok lang tid for å få rett diagnose. Kreften hadde vokst igjen. Vedlikeholdsbehandlingen med immunterapi hadde ikke fungert. Tidlig november startet hun på nytt med behandling med cellegift. Jeanette er råsterk, men blir igjen tappet for krefter. Likevel gjør hun alt hun makter for å være der som mamma, kone, datter, søster og venninne. Behandlingen varer til slutten av februar. Denne gangen ble heldigvis innleggelsene færre, men alvorlighetsgraden større. Frykten for å miste henne var igjen noe som preget hverdagen. 

Philip har ved flere anledninger prøvd å stenge sykehuset. «Mamma du får ikke lov til å dra på sykehuset lenger». Følelsene ved å bli dratt fra hverandre blir på ingen måte noe bedre til tross for trening. Det blir bare verre. Vi alle ønsker oss bare flere hverdager. De dagene man egentlig tenker er rutine og hamsterhjul er ekstremt savnet. 

Nå står vi altså her.. her hvor vi var så redde for å havne. Her hvor ikke verktøykassen til det offentlige er sterk nok til å holde kreften i sjakk lengre. Det finnes ingen godkjent vedlikeholdsbehandling som det offentlige kan tilby henne. Samtidig har hun pågående nyresvikt og ny CT er tatt. Frykten for nok et tilbakefall melder seg atter en gang. Dette skremmer oss noe voldsomt og gjør det nødvendig å se etter andre alternativer. Hva finnes der ute som kan gi mer tid, eller i det minste håp om mer tid?

Jeanette har tatt en gentest i privat regi for å se om hun kan være kandidat for medisiner som enda ikke er godkjent av det offentlige for hennes kreftsykdom. Heldigvis så scorer hun høyt for to ulike medisiner som mest sannsynlig vil gi henne, og oss, mer tid sammen- være livsforlengende. For det er bare det vi vil, at hun skal leve så lenge som mulig! Legene er tydelige på at de har stor tro på disse medisinene, da de har hatt betydelig effekt på andre tilsvarende kreftformer. Det er bare en hake- dette koster mye penger, penger vi ikke har. Derfor trenger vi hjelp.

Ved å prøve denne behandlingen som det private tilbyr, så kan Philip få mer tid sammen med mammaen sin. Mer tid for å skape de minnene vi skulle, og tid til å få støtte fra mamma i livets små og store utfordringer. Det var jo ikke sånn det skulle være som nystartet familie. Vi skulle jo ha tid til å oppleve alt sammen. Tid til de store reisene, menneske-møtene og begivenhetene, men også tid til de små øyeblikkene som trøst av mamma når det blir skrubbsår, når han våkner på natten og trenger nærhet, eller støtte når overganger kan være litt skummelt, som å feks begynne på skolen. Philip trenger mammaen sin og jeg trenger kjæresten min. Vi vil så gjerne ha henne her for alt dette og mer til. Vi trenger mer tid til flotte opplevelser sammen i natur og friluft. Mer tid til gode klemmer, gode samtaler, latter og nærhet. Som Jeanette selv sier; «Jeg vil le mer, danse mer, kjenne solen i ansiktet og lukten av regn på sommeren. Jeg vil ha hverdagsmiddager og bestige fjelltopper, men mest av alt vil jeg bare LEVE.»

Deres støtte vil kun gå til behandling for Jeanette, og vi håper derfor at dere har noen kroner som kan hjelpe oss. Vi setter også stor pris på om dere kan dele dette videre, så vi når ut til så mange som mulig. På forhånd stor takk for hjelpen.

- Simon, på vegne av oss som står henne nærmest