Rett på sak, min kjære mor dør foran meg, Jeg dør på innsiden. Min far dør like etter. Utrolig vondt å miste sine foreldre i en relativ ung alder. Jeg er nå 42 år. 

Har ikke tid til å sørge, stresser på videre, dette ender med et hjerneslag og dager senere en knust milt. 

Min bestemor på 82 bor hjemme hos meg, ønsket så veldig gjerne og hjelpe henne, sørge for at tiden hun har igjen blir letter for henne. "Blood er tykkere en vann" Jeg har ikke hjerte til å sende henne på et gamlehjem.

Jeg overlevde dette hjerneslaget, men står i en voldsom kamp mot NAV som gjorde hele situasjonen mye, mye verre. Jeg vet at det er MANGE som må kjempe å sloss i flere år før NAV gir den hjelpen som er nødvendig. 

Jeg satt "livet" mitt på vent de siste 15 årene.  

Nå har jeg tatt meg av bestemor i over 15 år, selv la jeg bort mitt eget liv. Mens de jeg en gang kjente, levde livet, fikk gode jobber, fant kjærligheten og har nå til og med sin egen familie. 

Jeg er fremdeles på akuratt samme sted i livet, og har ikke kommet noen vei. Jeg Sliter med sterke kroniske smerter daglig. Og jeg har kompleks depresjon, anhedonia.  

Lite hjelp fra helsesektor, ble satt på anti-depressiva og sterke smertestillende. Begge blir man avhengig av. 

Unnskyld at jeg tar av din tid, jeg vet ikke engang om dette kan hjelpe. 

Jeg er en svak mann som må be om hjelp. Det eneste jeg ønsker er å kunne sitte med huset fremtil min bestemor drar på sin siste reise.

Mange mange tusen takk for at du valgte å lytte.

Og tusen hjertelig takk til de edelmodige og sjenerøse sjelene der ute.  

Mvh Bjørn Tore