Hei 

Jeg har overlevd så langt, tross alt, og har bokstavelig talt ikke mer å tape, så jeg sender denne ut i håp om at den rekker en eller annen, eller flere, av de gode sjelene som har bidratt til å holde meg i live de siste ti årene hvor jeg har stått i et smertehelvete og en rekke menneskerettighetsbrudd.

Jeg ønsker ikke å gå inn i detaljer, det er rett og slett for traumatiserende og sikkert forvirrende og ville uten tvil utgjort en bok, men kreative sjeler kan nok se mer enn nok her allerede (jeg fikk ikke gjort det på andre måter, desverre). 

I bestefall er det nå lys i enden av tunnelen, ettersom jeg endelig fikk kommet meg til ortopedisk kirurg (heller enn samtaleterapi...) som foreslo å se nærmere på begge knær, hofter og rygg med tanke på eventuelle inngrep, noe som forhåpentligvis ville forandret livet mitt tilbake til å kunne bli noe som kan ligne et verdig liv hvor jeg kan "pass it forward". 

Så langt har jeg i hovedsak vært husbundet i ti år, mens bare gud vet hva andre enden av bordet har hatt for agenda. 

Jeg har minstesats uføretrygd og har selvsagt ingen anledning til å betale særlig ned på kravene, og om jeg skal begynne å gå til sak mot all urett, kommer jeg heller ingen vei.

Takk om du har lest så langt,

-det er jo egentlig bare tragikomisk det hele. 

Hilser til alle og enhver i mitt elskede, elskede land (samt resten av Norden, Europa og verden, for den saks skyld! ❤️❤️❤️)

Ryktene om min undergang er betydelig overdrevne. 

(Litt sliten, men ellers ok!)