Hvorfor trenger Anette din hjelp?

Takk for at du tar deg tid til å hjelpe! 

I september 2024 havnet Anette i rullestol etter en kritisk skade som kunne vært unngått, og familien hennes står nå overfor en umulig situasjon. Hjemmet hennes er ikke tilpasset rullestol, og uten nødvendige endringer kan hun ikke flytte hjem til sine to små gutter og samboeren sin. 

Dette handler ikke bare om et hus – det handler om å gi en mamma muligheten til å være til stede for barna sine. Det handler om å gi en familie en sjanse til å finne tilbake til hverdagen. Vi trenger din hjelp for å gjøre huset til et hjem igjen, til et sted hvor Anette kan være mamma og partner, ikke en pasient.

Anette fikk Cauda Equina syndrom og grunnet behandlingssvikt tok det mange døgn før hun fikk riktig behandling. Hun er derfor blitt avhengig av rullestol, og man vet ikke om hun noen gang vil kunne gå på egen hånd igjen.

Hver krone teller. Hver deling hjelper. Sammen kan vi gjøre en forskjell – hjelp oss å gi Anette og familien håp og en fremtid.

Utdypende informasjon:

Denne spleisen burde aldri vært nødvendig. Historien om Anette er både vond og desperat!
Etter alvorlig behandlingssvikt i helsevesenet har Anette nå havnet i rullestol, og kampen for å komme hjem til familien er forhindret av byråkrati og økonomi.

Anette er mamma til Olav (6) og Einar (5) og samboer med Eric. Familien trenger sårt at Anette kan flytte hjem igjen. Spesielt Olav, som har autisme og som fikk ekstra utfordringer etter skolestarten i høst. Han trenger stabilitet og støtte fra mammaen sin. Men akkurat nå står det store praktiske utfordringer i veien.

Hva skjedde?

7.september fikk Anette intense smerter som forhindret henne fra å bevege seg og hun søkte medisinsk hjelp.

Hun hadde fra før slitt med prolaps, og vet godt hvordan dette kjennes. Denne smerten derimot - var av en helt annen karakter, en ekstrem smerte i nedre rygg som ikke lot seg smertelindre.

Likevel ble det besluttet at hun skulle innlegges på kommunal døgnplass på Helsehuset i Tromsø, istedenfor å bli sendt til akuttmottaket på sykehuset for en vurdering av nevrokirurg.

Fokuset var å få henne smertelindret så de kunne sende henne hjem.

Anette lå deretter i fire døgn med morfin og andre sterke smertestillende UTEN å bli smertelindret. Hun mistet følelsen i det ene benet sitt, hun var nummen i underlivet, og sleit med å komme seg på toalettet grunnet smertene. Hun ble vurdert av tre forskjellige leger i løpet av disse dagene. Ingen kontaktet spesialisthelsetjenesten for rådgivning.

Hun var fortvilet og desperat, dette var noe mer enn en vanlig prolaps. Men legene ville ikke høre på henne uansett hvor mye hun gjentok det eller tryglet om å få hjelp. Vi var flere som så hvordan Anette hadde det, som påpekte at dette ikke var rett. Hvorfor ble det ikke gjort noe? Målet var fortsatt kun smertelindring, selv om det ikke førte frem.

En venninne av Anette, som er lege på UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge), ble stadig  mer bekymret over manglende utredning. Hun blandet seg til slutt inn, slik at Anette ble riktig undersøkt. Først da ble det fart i prosessen. Etter undersøkelsene ble Anette hastet ned til akuttmottaket på UNN i ambulanse.

På UNN gikk det raskt, etter et kvarters venting ble hun undersøkt av en nevrokirurg og sendt rett i MR. Det ble oppdaget at hun hadde Cauda Equina syndrom og måtte hasteopereres.
Hvert minutt var kritisk nå, det hadde allerede blitt kastet bort så unødvendig mye tid. Cauda Equina syndrom kan gi varige nerveskader etter allerede 6 timer. Tid til behandling er kritisk og prolapsen bør opereres innen 24 timer, Anette var på time 62 da hun endelig ble hørt og fikk hjelp.

Kirurgene trodde og håpet at de hadde klart å bevare hennes evne til å tisse og tømme tarmen selv. Når det kom til svikten i beinet og lammelsen hun hadde i den, så hadde de ingen garantier for hvordan det kom til å utvikle seg. Hun ble også anbefalt og melde inn saken til Norsk pasientskadeerstatning.

Dessverre tar det 2 år før skaden ansees som varig, og man kan begynne å søke erstatning. Det er også en årelang prosess.

Det er oppstått nerveskader og Anette sitter nå i rullestol med mye nervesmerter og en fot som ikke fungerer. Hun har ikke kontakt med rumpemuskulaturen eller baksiden av låret som gjør at hun ikke har balanse. I tillegg har nervene til blæra fått skade, og toalettbesøk er en utfordring.

Hun har de siste fire månedene vært på opptrening på rehabiliteringssenteret Vigør og får rehabilitering på det kommunale Helsehuset I Tromsø.

Familietid har blitt byttet ut med sykehusseng, medisiner, smerter og timevis med øvelser, fysioterapi og trening i et håp om at hun en gang i fremtiden skal kunne gå igjen. Et håp om at hun skal få komme hjem, bo hjemme og være mamma og kjæreste.

Anette har siden 7. september 2024  vært innlagt på UNN (universitetssykehuset Nord-Norge), Helsehuset (kommunal døgnplass og rehabilitering), Vigør (statlig opptreningssenter) og er nå tilbake på Helsehuset.

Hun er fortsatt under opptrening og kjemper for å gjenvinne så mye som mulig av sin funksjonsevne. Men tiden på Helsehuset er begrenset, og snart tas det 80 % av inntekten hennes for videre opphold – noe som er uholdbart for familieøkonomien.

Samtidig kan ikke Anette flytte hjem før huset deres blir tilpasset rullestol. Huset er ikke egnet for hennes nåværende behov:

• Gangen er for smal til at hun kan komme seg inn og ut av huset.
• Toalettet har ikke plass til rullestol
• Dusjbadet har ikke plass til rullestol, og det er umulig å lage ramper på grunn av for smal gang
• Det er ikke plass til rullestol på soverommet
• Døråpningene til soverom og andre rom er for trange og har allerede ført til skader.
• Kjøkkenet er for smalt til at hun kan bevege seg selvstendig.

I tillegg har familien hatt en utfordrende høst med Olavs skolestart, der Anette også har måttet kjempe for at sønnen skal få den støtten han har krav på.

Hvordan kan du bidra?

Vi trenger hjelp til å samle inn penger til å rullestoltilpasse huset, slik at Anette kan flytte hjem. Blant annet må:

• Gangen utvides for å sikre at hun kan komme seg inn og ut.
• Et rullestolvennlig bad med toalett og dusj bygges.
• Døråpninger tilpasses, og det må legges til rette for at hun kan bevege seg trygt i alle rom.
• Kjøkkenet åpnes opp slik at hun kan være selvstendig i hjemmet.
• Et soverom med direkte tilgang til bad etableres.

Vi forventer ikke at en spleis skal kunne dekke alt dette, men vi håper å komme i gang med det viktigste ved hjelp av Spleis.
Om vi skulle være så heldige å samle inn mer penger enn nødvendig, vil overskytende beløp doneres til Autismeforeningen.

Hvorfor er dette viktig?

Uten tilpasninger kan ikke Anette flytte hjem. Familien vil fortsatt være splittet, og Anette får ikke muligheten til å være den tilstedeværende mammaen hun ønsker å være. Hun har allerede kjempet en lang og tøff kamp mot smerter, rehabilitering og byråkrati – nå trenger hun vår hjelp for å ta neste steg hjemover.

Denne spleisen handler om å samle familien igjen. Anette er en varm og omsorgsfull person som alltid har stilt opp for andre. Nå trenger hun oss.

Tusen takk for at du leser, deler og bidrar. Alle bidrag – store som små – teller. Sammen kan vi gjøre en forskjell for Anette og familien hennes.

Hilsen,
Kristiane, kusine