Jeg skriver denne spleisen med et tungt hjerte, for å belyse en ekstremt kritisk situasjon som min venninne står i. Til tross for å ha gjort alt hun kan for å få hjelp, står hun nå alene i møte med et helsevesen som ikke kan tilby tilstrekkelig støtte. Det er på høy tid at vi hjelper henne å få den behandlingen hun har krav på, og hun trenger vår hjelp nå.

Min venninne har lenge kjempet mot konsekvensene av en barndom fylt med vold, overgrep og svik. Hun har diagnosene C-PTSD, sterk angstlidelse og dissosiative symptomer som følge av traumer hun har opplevd i en altfor ung alder. Hennes barndom ble preget av at voksne rundt henne ikke så, hørte eller beskyttet henne. Skolesystemet sviktet, helsevesenet ignorerte hennes lidelser, og barnevernet gjorde vondt verre. I voksen alder har hun opplevd flere traumer og har slitt med å bryte ut av mønstre som dessverre har ført henne inn i nye smertefulle situasjoner.

Hun har kjempet for å få hjelp siden hun var 14 år gammel, og har vært gjennom et utall av behandlinger – både offentlig og privat. Både BUP, DPS og private psykologer har forsøkt å hjelpe henne, og hun har vært gjennom kurs, samtaler og ulike behandlingsformer. Men etter at hun ble utsatt for vold og overgrep igjen i 2023, har alt gått feil vei. Til tross for å ha fulgt avtaler, gjort øvelser og brukt alle teknikkene hun har lært, har tilstanden hennes blitt verre. Søvnproblemer, matvegring og en konstant tilstand av dissosiasjon er nå en del av hennes hverdag.

I 2023 ble hun innlagt på DPS i tre uker, men fikk ikke tilstrekkelig hjelp – kun 45 minutter med oppfølging per uke, noe som er langt fra nok når man står i en så alvorlig tilstand. Det er viktig å påpeke at hun har ikke gitt opp. Hun har virkelig prøvd alt hun kan, men de offentlige behandlingstilbudene har ikke vært tilstrekkelige, og tilstanden har bare forverret seg. I tillegg har depresjonen økt dramatisk, og hun sliter med økende suicidalitet. Antidepressiva har hatt null effekt, særlig på grunn av hennes ADHD, og situasjonen er nå kritisk.

Det eneste alternativet som står igjen, er privat behandling. Emma Sofie Klinikkene tilbyr ketaminbehandling, som kan være den eneste løsningen for å få ned depresjonen, i tillegg til psykoterapi som kan hjelpe henne med å bearbeide C-PTSD. Men som ufør og med en økonomi som er helt på bunnen, har hun ikke muligheten til å betale for denne behandlingen.

Hun har utmattet alle offentlige muligheter, og nå står hun i en svært vanskelig situasjon. Hun er mamma, og barnet hennes fortjener ikke å miste sin mor på grunn av manglende hjelp. I tillegg har hun blitt hjemløs og er nå helt uten et sted å bo. Hennes situasjon er helt kritisk.

Jeg ber om hjelp til å finansiere behandlingen som kan redde livet hennes. Hver dag uten riktig behandling er en dag hvor vi risikerer å miste henne – som mor, som venn, som kjæreste, og som menneske. Hun har gjort alt hun kan for å få hjelpen hun trenger, og nå er det på oss å sørge for at hun får den behandlingen hun har krav på. Takk for at du vurderer å bidra – hver krone vil gjøre en enorm forskjell.

Jeg har satt 90 000 som er ett ca tall. Dette vil endres etter at Emma Sofie klinikken har gitt ett prisoverslag.