Lübben Düe «De fem store (men størst av alt er Lübben Düe)»

Ingen blir yngre, men la det gå en generasjon eller to, og en radiohyperaktiv, vapende valpunge fra Venus vil spørre deg om de fire store, garasjerock, punk, åttiåra, nittiåra og alt som ikke skulle ha fulgt i etterkant. Ikke fortell og for guds skyld: Ikke forklar! Bare sett på «De fem store (men størst av alt er Lübben Düe)» og jyplingen vil forstå hva alt en gang i tiden handlet om, og hva det hele fortsatt må handle om. Her får du et tidløst historisk dokument som bryter barrierer ved å kanonisere en fiktiv gullalder hvor duene boltrer seg i myten om rock ´n´ roll. Hvor enn du er i livet: Lytt, lakk og lær.

Først av alt: Trykk play og lyden av en loopet lo-fi kassegitar sliter seg ut gjennom en Philips N2214. Sekunder senere skrus strømmen på og Kjøtts «Mannen på taket» sveller ut av høyttalere og inn i øreganger. Med tykk sort tusj trekker Lübben Düe opp linjen mellom norsk og californisk punk for lytteren. For omtrent samtidig som Kjøtt spilte inn sin selvtitulerte klassiker i Ny York studio i Oslo, ble «Holiday in Cambodia» festet til magnetbånd av Dead Kennedys mer enn 8000 kilometer unna. Hva som var i luften eller det felles sodavannet får fanden vite, men duene kjenner tidsånden som går på gangen. Og som alkymister flest kan de blande gull med gull og skape gull, og byr på en cover som lyder høyspent, elektrisk og deilig og gal.

«Alt kan repeteres» mente Jokke & Valentinerne. Og kan alt repeteres, kan også duer gjenta seg selv. I hvert fall nesten. Denne versjonen av «Oldiser» legger seg tett på duesleppet du finner på samleren «Punk i Norge hyller Jokke». Steinway-flygelet, tempoet, feedbacken og koret gjenbrukes, mens musikkreferansene videreføres. Gitarriffet i verset låner fortsatt fra The Blasters «Common Man», og refrenget henter fra både «On a Rope» med Rocket From The Crypt og Servotrons «Moving Parts». Men like lite som man kan gå ned i den samme elven to ganger, lar ting seg repetere fullt ut. Skal ting repeteres kan man like gjerne smøre tjukt på og gjøre det hele mer lubbent og fett. Derfor er trommene tyngre, forsterkerne skrudd til 11, bassen fetet opp til slakt og vokalen nyoljet kvass. Og drivkraften som jager det hele fremover? Redselen for å ende som avfeldige, utgåtte gamlinger som sitter alene i en leilighet, tittende på gamle bilder fra da man var ung og het.

Nei, nei, nei! Det er ikke «Human Fly» av the Cramps som svirrer ut av høyttaleren, flyr gjennom rommet og legger sine musikalske egg på trommehinnene dine. Summingen er deLillos-klassikeren «Hjernen er alene» gjenfødt som en lubben larve klar for biologisk krig. Tremo-psyko-somatiske gitarer kjøres gjennom fuzzfabrikkens sonar, mens 96 øyne fylt med 96 tårer stirrer ut av vinduet og ned mot havet. Det hviskes bzzz bzzz bzzz i håp om å komme seg vekk, men som fluer flest: Du flyr og flyr og flyr mot vindusglasset uten å komme nærmere. Alt mens ditt søplesinn driver deg ut av ditt sinn og ut av ditt skinn. Helt til hjernen smøres tynt utover søppelbilens frontvindu.

Rama lama ding dong and ooh wee baby! Lübben Düe vikler seg ytterligere fast i Cramps-krattskogen med sin langsomt detonerende versjon av «Metallic hvit» av Dum Dum Boys. Kor og riff henter fra låter som «Oh-ma-liddy» av J.J. Jackson og «Papa-Oom-Mow-Mow» av The Rivingtons. Mens rytmegitaren låner fra «Goo Goo Muck» av Ronnie Cook and the Gaylads, en låt Tik Tokere lærte seg å kjenne i Cramps-tapningen brukt i tv-serien «Wednesday». Ikke nok med det: Duene lar naturen komme nærmere og lar seg voldta av Cramps-villnisets grener som om de var med i Evil Dead når et innsmett fra «Garbageman» blir en metallisk hvit solo. Man mer enn fristes til å synge: «If you can´t dig Lübben you can´t dig nothing.»

Demp lyset, skru opp lyden og skjenk deg et melkeglass tequila. En gitar prepareres før mandolinen stemmer i Dave Diddle Days «Blue Moon Baby». Så tråkker Lord Lübben den 1ste til og leder oss gjennom et Raga Rockers-mesterverk skrevet i blod. Musikkens pulserende varme brer seg som hjernetåke i din ett rom og kjøkken. Du kjenner blodet bruse, knoklene smelte til gele og du fødes på ny. Alt kjennes som før og alt er annerledes. For ingenting føles bra ut, bortsett fra at det kjennes helt riktig at alt oppleves feil. Nei, du trenger ikke mer enn nok, og det er mer enn nok for Lillelord Lübben og deg. Ja, er det Fritt liv er det greit.

Føkk you, vi er føkked! Enten vi snakker akutt traume, kronisk traume eller komplekst traume: Lübben Düe hjelper deg til retraumatisering i Traumatized. La oss påpeke det selvsagte: Vennene løy da de sa livet var gøy. For livet er kjedelig, verden er fæl og det finnes ingen kur. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder alt som er: Vi er fortapt og må avgi vår plass. Og nei, du er ikke helt safe selv om du ligger i graven. For når du ligger i kisten med et gjemt skrik bak et stivt smil, er det null, niks og ingen som holder vakre minnetaler ved din grav. Du kan rope «hjelp!» så mye du orker, men ingen vil høre deg. Og ingen vil redde deg. Og alle, Gud og hvermann (og du og jeg og vi to) har skylden. Og har alle skylden, trenger ingen ta ansvar. Det er til pass og til det beste for deg og dine venner.

• Bjørnar Olsen, gitar, mandolin, kor.
• Dino Prohic, bass, kor.
• Truls Bettum, vokal, gitar.
• Ville Seppälä, trommer, flygel, perkusjon, kor.

• Tekniker og medprodusent: Pål Gauslaa Sivertzen. Spilt inn i Vakuum Studio/ Taakeheimen Lydrike.
• Foto: Mari Koppanen
• Design: Lord Lübben den første/ Mari Koppanen
• Liner notes: Lord Lübben den første.

Alle som kjøper LP står også på gjesteliste på releasekonserten på MIR i Oslo den 9.5.

Promovideo her: https://vimeo.com/1054813257