En sofa. En ferie. Et fellesskap.

Jeg er mamma til ei jente som aldri tar noe for gitt.

Bli med og gi henne og vennene hennes det livet de drømmer om: fellesskap, ferie og varme øyeblikk.

Jeg er mamma til ei fantastisk jente, Camilla -som har William Syndrom. Camilla er heldig, hun bor i en 

kommunal omsorgsbolig sammen med ni andre flotte personer. De er en liten gjeng som lever livene sine med hjelp fra ansatte, de finner trygghet i rutiner og nærhet til hverandre. De ansatte er deres forlengede arm og bidrar alt de kan for at hun og de andre skal kunne leve livene slik de ønsker.

Men det som virkelig gjør livet rikt – som ferie, fellesskap og tilhørighet – er ikke alltid tilgjengelig for dem.

Målet vårt:

• En stor sofa for fellesstua – et sted å samles, skape fellesskap og nærhet
• Feriebidrag for at de faktisk skal få reise – med ledsagere og trygghet
• Og hvis vi får inn mer: små og store sosiale opplevelser – konserter, kino, bowling, kafé, turer

I fellesstua har de én liten sofa og én lenestol. De er ti beboere, med fire sitteplasser.

I fellesstua har de et stort og flott spisebord, hvor de kan samles til middag. Men, de har ingen god sofa som inviterer til sosial samling. Det blir rett og slett ikke plass til å samle seg, snakke sammen, le sammen, se en film sammne eller bare kjenne at man hører til. I en god sofa bygges vennskap og varme.

Og de drømmer om mer.

De drømmer om ferie, om å reise, kjenne sol på huden, oppleve noe nytt sammen. Men, for dem er det ikke bare å bestille en tur.

De er helt avhengige av bistand. Og det koster dem dyrt.

Hvis de skal reise bort – på ferie, en helgetur eller bare en natt – må de ha med ledsagere.

Ikke bare må de betale for sin egen reise, opphold og mat.

De må også dekke ledsagerens flybilletter, hotell og mat – og lønnen den ansatte skal ha for å være med på turen.

Kommunen dekker bare de timene som står i vedtaket til hver enkelt – ofte 6–8 timer per dag (dette varierer fra person til person). Men ferie varer 24 timer i døgnet.Resten må de dekke selv.

Resultatet blir at dette blir altfor dyrt og mange reiser aldri noe sted. År etter år går uten ferie. Uten minner. Uten noe å glede seg til.

Derfor lager jeg denne spleisen.

Ikke for meg. Ikke for henne alene.

Dette er ikke bare en gave til dem – det er en investering i livsglede, tilhørighet og menneskeverd.

Jeg setter stor pris på alle som deler!

Anette