Hei alle dere som har vært med å støtte spleisen - tusen hjertelig takk for det! Eg har svart alle hilsner og er up to date der🙌🏼
Eg har ikkje vært så flink å oppdatere her i år som i fjor, men her kommer en liten oppdatering fra meg om syklinga.
Lørdag 26. juli kl 10:36 starta syklinga i Kvernevik ring (hvor eg hadde base med mat, drikke og support). Målet var å sykle 535kilometer, og dette skulle man klare på 24 timer. Optimistisk, men fullt mulig. Eg gjekk hardt ut og hadde nesten 30km i gjennomsnittsfart den første timen, men skjønte fort at den måtte ned for å holde det gående i 500km til.
Timene gjekk fort og plutselig hadde man syklet noen timer. Kroppen føltes veldig fin, men utover kveldinga når det begynte å mørkne kjente eg litt på det. "Shit, eg skal sykle gjennom hele natta, eg er så vidt halvveis". Eg hadde forberedt meg godt til å sykle gjennom dei mørkeste timene. Sykkel-loopen på 45km var planlagt, losji var ordnet og maten/drikka sto linet opp sammen med varmt tøy. Den første runden i loopen gjekk fint, det var mykje adrenalin trur eg når det begynte å bli mørkt og eg var heilt aleina på veien.
Inne fra første tur i den 45km lange loopen kjentes dette veldig bra ut. Mens eg hadde mat og drikke-pause holdt flere festglade folk meg med selskap ved å ringe. Underveis i den andre runden begynte eg å kjenne litt på det, då hadde eg syklet 12 timer... når eg gjekk inn la eg meg i fosterstilling på sofaen med en trippel espresso-variant og chips. Eg såg på oppsummering av Tour de France-etappen som hadde vært på dagtid. Her begynte eg å komme langt ned i trappa til kjelleren. Og positiv snakk, noe å ser fram til... aldri undervurder det når man har det tungt altså. Eg visste at eg skulle få en telefon tidlig tidlig om morningen. "Når eg er ferdig med siste runde i loopen ringe mobilen". Det stemte! Det var en energiboost uten like!! Eg kom meg gjennom natta, men her sa det "stopp".
Natta var no omme og mitt supportteam bestående av sjefen min og DJ Lewwa i ringen var våkne. No gjekk ikkje mat ned og eg fikk beskjed om at no må du sove, det her går ikkje meir, du ser heilt ferdig ut i ansiktet. Det stemte nok det, men med 44km til 400km såg eg ikkje anna utvei enn å vertfall fullføre det. To timer etterpå var eg i "mål". 400km var nådd, og da dro eg sjølv i HMS-bremsen. Kjelleren var nådd, pluss litt til. 16 timer på sykkelsetet. Eg sjanglet på veien.
Ola (DJ Lewwa), som er kjent som speaker og vaffelchef (+ mykje mer) på Kiwi Kvernabeu Arena mekket vafler til frokost, det var heilt fantastisk. Beste vaflene eg har spist! Eg fikk beskjed om å pakke sakene så kunne dei kjøres heim sammen med meg. "Sykkelen blir stående, så kan du hente den en annen dag" ble sagt. I mitt hode var eg ikkje i tvil, det her skal eg fullføre. Eg svarer; "kjør tingene mine heim, eg sykler tilbake". Det var snakk om 6-7 kilometer.
Vel tilbake i min egen seng og klar for å sove etter å ha vært våken i 28 timer var eg så bestemt på å fullføre at eg satte på en alarm som skulle gå 4 timer etterpå. Eg manglet 135 kilometer.
Ti minutter etter at alarmen gjekk sto eg i sykkelklærne med en ferdigstekt pizza i hånda. Denne skulle ned sammen med kaffi og redbull. I svelget fikk eg med et par paracet. No handla det om å pushe grenser man ikkje trudde man hadde.
Vel tilbake på sykkelen og klar for å sykle inn dei siste 135km. Lommene bak på sykkeldrakten var fylt med lefser og redbull - det her skulle eg klare meg på dei neste seks timene. Kun en person visste om at eg var tilbake på veien. På instagram hadde eg oppdatert med at eg på vei heim etter 400km, ferdig.
Med 72 kilometer igjen, delte eg at eg var tilbake på veien og hadde syklet 63 kilometer allerede. Dei siste timene gjekk på rein vilje, eg skulle fullføre.
Med 10 kilometer igjen ringer eg en viktig person i livet mitt, som eg skal ha på øret til eg er ferdig. Øyeblikket når eg ser ned på gps-en og har 50 meter igjen kjem eg aldri til å glømme. Klokken er nå 00:15 natt til mandag Det ene minuttet eg fikk på slutten var verdt dei 21 timene og 23 minuttene eg allerede hadde syklet. For en heilt vanvittig opplevelse. Følelsene tok fullstendig overhånd og eg var så utrulig glad for at eg sto i det, var litt i kjelleren å jobba. Det var verdt det!
Eg vil gjerne takke Kiwi Sunde for spons av mat og drikke. Til Helen og Ola for support. Til Werner som eg fikk låne husrom av. Til dere som eg snakket med gjennom natta. Til kjæresten min som bare er heilt fantastisk. Og til alle dere som har bidratt med spleis, delinger og signerte fotballdrakter. Tusen hjertelig takk!
Det blir nok noe sprell til neste år også - til den gang; ta vare og vær grei med dei rundt deg! <3
