Jeg ønsker å si noen ord, både for å rydde opp i spekulasjoner og for å uttrykke takknemlighet.

Leiligheten ble rasert av en tidligere leietaker. Det har vært en tung prosess, og selv om det er krevende akkurat nå, så kommer jeg meg gjennom det. Jeg er for stolt til å ta imot støtte. Jeg har alltid klart meg, og det skal jeg gjøre nå også.

Derfor vil jeg at alle pengene som samles inn via denne spleisen skal doneres i sin helhet til Norsk Luftambulanse. Jeg kommer til å laste opp kvittering som bevis. For meg er det viktig at det gode som kommer fra dette, går videre til noen som virkelig redder liv.

Jeg vokste opp med ei fattig, men sterk alenemor. Vi hadde lite, men vi hadde det fint. Jeg var ikke engang begynt på barneskolen da jeg og mamma støpte gipsfigurer av engler, malte dem i gull og pakket dem inn i toalettpapir. Med dem i en liten ransel gikk jeg dør til dør i Karihola og solgte dem for femti kroner stykket. Det var ikke mange som klarte å si nei til en femåring på trappa – ranselen ble som regel tom. Ikke mange kan skryte på seg å være kremmer i den alderen.

Pengene gikk til strøm, mat og det lille ekstra vi kunne unne oss, som en spasertur til godtebutikken ved Myra Blomst eller Vanndamman.
Mamma hadde konvolutter med beløp skrevet på hver. Én til strøm, én til husleie, én til mat. Jeg fikk lære tidlig hvordan man får hjulene til å gå rundt, og det har fulgt meg hele livet.

Takk, mamma, for en trygg, fin og lærerik barndom – og for at du fortsatt er den samme sterke og kloke kvinnen den dag i dag. Jeg hadde aldri vært den jeg er uten deg.

Og til slutt – en stor takk til Hilde. Ikke bare for at du tok initiativet, men for den ekte godheten du har vist. Det betyr mer enn jeg får sagt.
Takk også til alle som har vist omtanke, støttet, tilbydd en hjelpende hånd, delt og sendt gode ord. Det glemmer jeg aldri.