Mitt navn er Suhair, og jeg samler inn donasjoner til familien min i Gaza, som lider ufattelige vanskeligheter. Jeg skal fortelle dere historien deres:

Jeg skriver disse ordene med et tungt hjerte og skjelvende hender, kun drevet av mitt ønske om å redde familien min. Jeg vil dele historien vår med dere fra krigens begynnelse 7. oktober, i håp om at dere kan hjelpe familien min med å unnslippe dette marerittet.
I løpet av vår første uke i Khan Younis så vi ingen spor av det normale livet vi hadde levd. Detaljene i konflikten som omringet oss fikk oss til å innse at døden lurer overalt. Vi var vitne til ødeleggelse, fortvilelse, tap av kjære og tragediens sirkel.
Vi ble angrepet, og vi mistet mange av våre slektninger, venner og naboer. 9. desember ble vi tvunget til å flykte til Rafah og etterlot alt bak oss – klærne våre, familiene våre og minnene våre. Jeg bodde i telt med familien min og min syke bror inntil han ble overført til Norge for behandling, hvor jeg dro med ham, mens familien min ble værende i Gaza, ute av stand til å dra.Siden den gang har familien min blitt fordrevet mange ganger, og har flyttet fra sted til sted på jakt etter trygghet. Men de har innsett at det egentlig ikke finnes noe trygt sted i Gaza.
Familien min lever nå under uutholdelige forhold i den bitende vinterkulden. Rent vann er mangelvare, og de må vente i timevis bare for å få gratis mat. Luften er forurenset, og insekter er overalt. Kostholdet deres består utelukkende av hermetikk, noe som har gjort dem syke, ettersom de ikke har råd til å kjøpe kjøtt, kylling eller grønnsaker.Prisene på basisvarer har steget vanvittig, og de har ikke penger til å kjøpe dem.
De er også isolert fra verden. Elektrisitet er nesten ikke-eksisterende, og tilgang til internett krever en 15-minutters spasertur for å kjøpe dyre forhåndsbetalte kort. Selv det å lade telefonene deres koster penger.
Den nådeløse bombingen, mangelen på husly og mangelen på rent vann og tilstrekkelig mat har gjort dem fortvilet. De sliter nå med sykdom, sult, kulde og uutholdelig psykisk stress. Før krigen pleide de å se frem til regnet; nå er regnet deres frykt – at det vil drukne dem i søvne – alt mens de prøver å beskytte seg selv og klamre seg til håpet.
Jeg appellerer til alle som leser dette om å hjelpe oss. Dine donasjoner vil hjelpe familien min med å skaffe mat, medisinsk behandling og husly. Hvert bidrag, uansett hvor lite, utgjør en forskjell. Hvis du ikke har mulighet til å donere, kan du dele historien vår for å øke bevisstheten.

Takk for din vennlighet, medfølelse og støtte i denne vanskelige tiden.
--------------------------------------
Familien min trenger desperat deres hjelp for å overleve. Ethvert bidrag, uansett hvor lite, vil utgjøre en stor forskjell i å dekke deres grunnleggende behov. Sammen kan vi gjøre en forskjell og gjenopprette håpet til de som lider så mye.