Kreftrehabilitering på to hjul

Noen mennesker velger bevegelse, nysgjerrighet og frihet – igjen og igjen.

Venninnen vår er en av dem.

Hun har reist store deler av Europa og Asia på sykkel, og delt livet på veien gjennom blogg, møter og samtaler med mennesker hun har truffet underveis. For henne har sykkelen alltid vært mer enn transport – den har vært frihet, mestring og livsglede.

Nå står hun midt i en helt annen reise.

Hun går gjennom cellegift- og strålebehandling for nasopharynx cancer. Dagene er krevende, kroppen er sliten, og veien er til tider tung.

Vi som er rundt henne ønsker å gi noe som ikke handler om sykdom – men om livet etterpå.

Denne spleisen er ment som et håp i horisonten.

En fremtidig sykkeltur, når helsen tillater det. En reise fylt med opplevelser, mestring og glede – i hennes tempo og på hennes premisser.

Midlene vil gå til reise, opplevelser og det som trengs for å gjøre en slik tur mulig når tiden er riktig.

Dette er ikke veldedighet.

Det er en felles støtte til et menneske vi har fulgt og beundret for motet med å leve livet og ferdes ute i verden på hennes sykkel.

Et signal om at veien videre finnes – og at den kan være full av liv.

Alle bidrag, små som store, betyr mye. Og om du ikke har mulighet til å bidra økonomisk, er det også verdifullt å dele spleisen videre.

La oss hjelpe det vi kan, for å få henne til å ha noe spennende å planlegge i livet fremover når hun er blitt kreftfri❤️

Her kan du lese Elisabeth sine egne ord:

Juni 2025 startet jeg nok en sykkeltur – denne gangen i Tallinn, Estland. Jeg syklet gjennom Baltikum og endte i Wien.

2200 km på fem uker. Livets tur.

Det var mye regn og vind, et skadet kne og varierende form. Jeg slet også med mye slim i halsen, kløe i nesa og hovne lymfeknuter i nakken.

Etter at jeg kom hjem, dro jeg til fysioterapeut for kneet og fikk konstatert «runners/jumpers knee». Tanken var å bruke høsten til rehabilitering og komme sterkere tilbake til sykkelsesongen våren 2026.

Men lymfeknutene på nakken trakk seg ikke tilbake og signaliserte at det var infeksjon – eller noe annet – som fortsatte å tære på kroppen.

august var jeg hos fastlegen for å sjekke lymfeknutene, og fikk time til CT på sykehuset – på bursdagen min, 29. august.

Jeg møtte opp til CT, blodprøver og ulike undersøkelser uten videre tanker. Jeg hadde kjøpt meg en god lunsj og et kakestykke for å ha noe å kose meg med mens jeg ventet mellom prøvene.

Det var først da jeg fikk en telefon der hun presenterte seg som min kreftkoordinator, at jeg forsto at dette ikke var tilfeldige undersøkelser. Jeg var i pakkeforløp for kreft.

Kakestykket ble spist mens jeg gråt av sjokk bak en låst toalettdør.

Så startet den usikre tiden.

Er det kreft? Hvilken kreft? Er det spredning? Hvordan kommer livet til å bli fremover? Skal jeg dø?

Mange sier ventetiden er den verste – og det var den for meg. Tankene spant voldsomt når jeg ikke hadde noe håndfast å holde fast i.

Etter omtrent en uke fikk jeg beskjed om at det var funnet kreftceller, men de visste ikke omfanget eller hvor hovedtumoren var. Jeg husker at jeg spurte: «Er det noe kroppen kan kvitte seg med selv?»

Etter nye undersøkelser og samtaler satt det til slutt fire leger i samme rom og spurte meg:

«Forstår du alvoret i dette?»

Da skjønte jeg at jeg hadde kreft og skulle gjennom en tøff behandling de kommende månedene.

Diagnosen var nasopharynx cancer, med spredning til begge lymfekjedene på halsen.

september startet jeg første runde med cellegift.

januar har jeg min siste behandling, etter totalt 10 runder med cellegift og 35 runder strålebehandling.

Dette er bare én del av det å være kreftsyk. Etter siste behandling begynner arbeidet med rehabilitering – etter kraftige bivirkninger og en nedbrutt kropp.

Jeg har en drøm om å kunne få en form for avslutning på et år med sykdom. Året begynte med en sykkeltur – og hva er vel bedre enn å avslutte det med en ny?

Jeg er sterkest når jeg jobber mot et mål.

Dette er min drøm for 2026 – og selvsagt også å bli erklært kreftfri.