Min mamma er alvorlig syk i Colombia. Hun har fått alvorlig anemi, og den siste uka har hun hatt fire blodoverføringer og blitt proppet full i antibiotika mens de prøver å finne årsaken. Hun er blitt mer og mer syk, og jeg har fått den nedslående beskjeden om å forberede meg på at hun ikke kommer til å klare seg. 

Jeg innser at det betyr at jeg kanskje snart ikke får muligheten til å treffe henne igjen. Og det smerter meg å vite at hun ligger alene på sykehuset i smerter, mens hun sakte dør. Jeg må dra ned. Hun har vært tvunget til å stå alene i alle disse årene. Jeg vil ikke at hun skal dø alene. 

Dessverre har jeg snart tømt vår sparekonto den siste uka på å betale for behandling, i håp og tro om at hun skulle klare det. At det fortsatt ville være tid for oss. Så jeg prøver nå å søke ut om støtte og hjelp. Alle, absolutt alle, monner drar! 

Det sitter veldig langt inne å nå spørre om denne økonomiske hjelpen. Men, jeg har snudd alle stener, og det er ikke lengre tid til å vente.