På årets siste dag i 2025 ble Stian og Casper foreldre til en liten sønn, Vester. Han kom altfor tidlig til verden – født i uke 29+2. Dette ble starten på en sår og rørende historie. 

Vester er blitt til gjennom en utenlandsk surrogatiavtale i Colombia. Colombia er et av de få landene i verden hvor surrogatiavtaler er mulige for to menn, og dermed var det en av deres svært få reelle muligheter til å bli foreldre på like vilkår.

Graviditeten forløp i hovedsak bra. På høsten ble de imidlertid informert om mindre komplikasjoner, som de colombianske legene vurderte som håndterbare. Den 31. desember 2025 fikk de beskjed om at komplikasjonene hos surrogaten hadde forverret seg, og legene vurderte at et akutt keisersnitt var nødvendig.

De reiste til Colombias hovedstad, Bogotá, 1. januar 2026. Da de ankom, var Vesters tilstand svært kritisk. Han var innlagt på nyfødtintensiv og intubert fordi han ikke klarte å puste selv.

I ukene som fulgte ble tilstanden hans gradvis bedre – men aldri stabil eller uproblematisk. De lærte raskt å se på de minste fremskritt som store seire for en liten gutt som bare veide 1 420 gram ved fødselen. I denne perioden mottok Vester omfattende medisinsk behandling: utallige blodprøver, lungefysioterapi, blodtransfusjoner og en lang rekke medisinske preparater. Pusten hans var ustabil. Etter den første intubasjonen ble han behandlet vekselvis med CPAP samt high- og low-flow nesekanyle – uten at respirasjonen noen gang ble helt stabil.

Legene konstaterte tidlig at han hadde utviklet bronkopulmonal dysplasi (BPD) i alvorlig grad – en kronisk lungesykdom som ofte sees hos svært premature barn. I tillegg hadde lungene hans utviklet en betydelig mengde arrvev som følge av den harde, men nødvendige og livreddende behandlingen.

Etter litt over syv ukers innleggelse på Méderi Hospital Universitario vurderte legene at Vester hadde behov for ytterligere spesialisert behandling, og han ble derfor overført til et annet sykehus med lungespesialister. På dette tidspunktet var han på high-flow nesekanyle og avhengig av betydelig tilførsel av oksygen for å kunne puste.

Nå, etter mer enn 13 ukers innleggelse, står legene fortsatt uten en klar forklaring på hvorfor han ikke responderer bedre på behandlingen. Det er igangsatt flere undersøkelser og tiltak, blant annet CT-undersøkelse, lungebiopsi samt ulike former for steroidbehandling, og listen over medisiner mot væskeopphopning og betennelse blir stadig lengre. Likevel har det ikke vært mulig å redusere behovet hans for oksygen.

De beskriver situasjonen som uvirkelig – som en vond drøm man ikke kan våkne fra. De deler rom med ni andre barn og deres foreldre, sittende på en plaststol ved siden av kuvøsen, omgitt av støy fra pipende monitorer og alarmer, travle sykepleiere og gråtende foreldre.

Størstedelen av helsepersonellet snakker kun spansk – et språk ingen av de behersker. Google Translate har blitt deres viktigste verktøy. Vondt og ikke føle seg fullt informert om sitt eget barns sykdomsforløp. Grunnleggende informasjon går ofte tapt i oversettelsen, og følelsen av avmakt er enorm. 

Det er likevel klart at det mest kritiske er Vesters lunger og hans evne til å ta opp oksygen. Samtidig er Bogotá en reell utfordring for ham. Byen ligger 2 640 meter over havet. I denne høyden er det atmosfæriske trykket lavere, og oksygenets partialtrykk er redusert til rundt 75 % av nivået ved havoverflaten. Det betyr at kroppen har mindre oksygen tilgjengelig – en åpenbar ulempe for et barn med lungesykdom. Legene sier at prognosen hans ville vært langt bedre i et land på havnivå.

Fordi Vester er født via surrogati, står de uten forsikringsdekning. Kommersiell surrogati er ikke lovlig i Danmark, og derfor dekker ikke forsikringsselskapene noe i denne situasjonen. Surrogatbyrået har i stor grad overlatt alt til dem selv. Ingen veiledning, ingen rådgivning, ingen støtte, og heller ingen offentlig økonomisk hjelp. 

De har i årevis spart opp til hele prosessen, og også lagt til side en økonomisk buffer til reiser, opphold, uforutsette utgifter samt dekning av deres vanlige utgifter i Danmark. De trodde de var godt forberedt. De hadde aldri forestilt seg å stå i denne situasjonen: innlagt på et colombiansk sykehus på tredje måned med et prematurt barn med en kronisk lungesykdom og uten utsikt til når – eller hvordan – det vil bli bedre. 

Det eneste de ønsker, er å få deres lille Vester hjem til Danmark. Hjem til et helsevesen de forstår og har tillit til.