TUSEN TAKK 

til alle som har bidratt så langt! Vi har nådd det viktigste målet, som er å ha nok penger til depositumet til det nye stedet. Da jeg startet spleisen trodde jeg det var 60k, men det skal inkludere MVA som da er det nærmere 80k. Men det har vi klart! Wohoo!

Alt som kommer inn nå det siste døgnet hjelper å gi litt økonomisk pusterom så overgangen blir enklere. Vi hadde tenkt å nedbetale mer gjeld før vi ville gjort en satsing som dette, så alle midler som kommer inn gjør at vi får en mindre utfordrende overgang og kan fokusere på å faktisk å stedet til å bli fint og bruke litt mindre tid på salg og markedsføring av produkter samtidig. 

Å velge å ha en spleis har mange effekter utover det rent praktiske "få inn penger". Jeg har delt opp "bi-effektene" i fire deler, som jeg ønsker å fortelle mer om her. 

1. Å være en forvalter istedenfor eier

Det første jeg merker meg når jeg gjør ting som dette er at det har en "ydmykende" effekt. På en god måte. "Humbling", ikke "humiliating". Spleisen bidrar til at jeg, selv om jeg foreløpig eier firmaet 100%, føler delt eierskap. Jeg opplever meg selv mer som en forvalter enn en eier. Det tror jeg er sunt og viktig for å hjelpe meg å holde meg tro mot mine verdier.

Vi lever i et veldig individualistisk samfunn der man skal klare alt selv, og hvis jeg søker og får tilskudd er det noe som er såpass upersonlig, sammenliknet med det å få ulike beløp av ulike individer, at det fortsatt føles som å "klare selv". "Jeg" skrev søknaden (eller betalte noen for å gjøre det) "Jeg klarte det selv".

Dette er jo dessverre en av utfordringene ved å finansiere fellesskapet gjennom skatt. Det blir veldig mange ledd mellom den som betaler inn og de som mottar pengene, eller det pengene finansierer. Ihvertfall slik vårt demokrati fungerer i dag med den lave graden folk flest er politisk aktive utover å stemme, hvis de i det hele tatt gjør det.

(å ha tid og overskudd til å være politisk aktiv er såklart et privilegie i seg selv, så dette er ikke en anklage, bare en observasjon)

Akkurat som at det er vanskelig å virkelig verdsette et klesplagg som er laget på en fabrikk av en sulten og utslitt mor i Bangladesh, som nesten aldri ser barna sine, (eller av barn for den saks skyld..) fordi vi bare ser plagget henge ferdig på en henger i butikken, ved siden av en stor plakat av et smilende menneske, så er det lettere å glemme hvor penger fra tilskudd kommer fra.

Nå sluttet jo jeg i vanlig mote-bransje fordi jeg ikke klarte å la være å tenke på de menneskelige og naturlige ressursene som går inn i hvert plagg, så jeg tror nok jeg er en som respekterer fellesskapets penger også :) Men jeg har mottatt tilskudd før, og jeg har hatt spleis før, og har jo en nå, og det er merkbar forskjell.

Å tillate meg selv å starte en spleis for dette er å gjøre det veldig tydelig for meg selv at jeg ikke er "en leder" eller "eier", men en representant og en forvalter.

2: Et vitnesbyrd om fellesskap

Å finansiere deler av oppstarten av butikk og Menditorium på Romsås er en måte å gjøre det tydelig for hele nervesystemet at mine verdier og min tro på fellesskapet ikke bare er teoretiske og en idealistisk, naiv tilnærming til verden.  Jeg får testet det ut i praksisk så jeg kan vitne om at det faktisk funker,

Gjennom å ha en spleis, gjennom å be om hjelp få inn frivillige med mer, så må jeg lære og kan siden formidle HVORDAN man kan få til å skape ting kollektivt, inkludert hva det koster, eller krever, eller i mindre kapitalistiske begrep, hvordan det påvirker oss som mennesker.

Når dette nye "Menditoriet" med butikk og kontor er noe jeg får til fordi dere der ute bidrar med penger og ved å fortelle andre om det så vil hele Menditoriet stå som et vitnesbyrd om at fellesskap faktisk kan fungere.

3. Eierskap og tilhørighet, delt risiko og ansvar

Når jeg åpner opp for at andre kan donere litt til prosjektet så åpner jeg for at alle som har bidratt kan føle seg litt mer hjemme, skulle de kunne komme på besøk. Å lage en spleis er en måte å praktisere noe som likner litt mer på gaveøkonomi, selv mens jeg drifter et AS.

Altså at man bidrar med det man kan, uten å nødvendigvis få noe igjen med en gang, eller av samme person man gir til, men med en slags forståelse for, og tro på, at man selv får det man trenger, fra en annen kilde, eller samme, på et senere tidspunkt.

Å starte opp Romsås Menditorium med en spleis gjør at flere kan føle tilhørighet, men også eierskap og ansvar for at det skal gå bra med prosjektet. Det er en måte å gro røtter istedenfor å bare helle på gjødsel. Det er rett og slett en mer bærekraftig måte å vokse på ved å la mange få bidra litt og på den måten ha bred støtte istedenfor å være avhengig av et par store kilder.

Synlig reparasjon av klær har lært meg at det vi investerer tid og penger i, det ønsker vi å ta vare på videre. Alle som bidrar til spleisen nå vil også være litt mer interessert i å se at prosjektet lykkes. Det skaper et sikkerhetsnett der ingen må bære mye ansvar som er tungt å bære, men den samlede effekten er stor.

4. Å leve med takknemlighet

For meg personlig betyr det at Menditoriet startes med en spleis at når stedet snart finnes så kan jeg gå dit hver dag med dyp takknemlighet fordi jeg vet at stedet, jobben min, livet jeg bygger, faktisk er en gave jeg har fått av flere hundre mennesker, flere tusen hvis jeg teller alle kundene i nettbutikken også.

Før levde jeg med skyldfølelse når jeg fikk ting. Eller med en tyngende pliktfølelse hvis ting gikk bra. Det var vanskelig å være takknemlig, fordi å motta føltes som en byrde, en plikt til å gi tilbake, noe som dro meg ut av nøytralitet og inn i gjeld.  Det tror jeg gjelder mange i vårt samfunn. Vi setter likhetstegn mellom det å være god og det å lide, fra superhelter til Jesus, offer er det viktigste. Det er en god oppskrift på utbrenthet, angst og depresjon.

Heldigvis har jeg etter mange år med “terapi”,  mest i form av å sitte mye i skogen, og å reparere klær for hånd, gjerne begge deler samtidig, lært meg å greie å bære vekten av takknemlighet uten skyldfølelse (I tillegg til masse bøker, podcaster, litt ekte terapi, adhd diagnose med mer).

Jeg har lært meg å stole på at jeg kan gi mer ved å gi av min glede enn mitt slit og jeg har skjønt at når jeg først har de målene og ønskene og visjonene og verdiene jeg har, så er noe av det viktigste og mest uselviske jeg kan gjøre, å la andre som kan og vil hjelpe få muligheter til å gjøre nettopp det. Istedenfor å føle på plikt eller frykt for å skuffe eller ikke gi nok tilbake, så kan jeg la gleden, takknemligheten og kjærligheten jeg føler som et resultat av hjelpen være det som bærer meg videre.

Det som er litt sprøtt er jo at "trykket" av kjærlighet og takknemlighet og glede kan føles overveldende på liknende måter som negative følelser. Spesielt i et så individualistisk, konkurranse- og skamorientert samfunn som det vi lever i.

Jeg tror at vi generelt sett har blitt så opplært til å unngå store følelser, positive eller negative, at vi har en tendens til å flykte unna de positive også. Spesielt hvis vi ikke har lært å være glad i og elske seg selv, det er vel kanskje da man føler skyldfølelse istedenfor takknemlighet fordi det en bunnlinje som tilsier vi ikke fortjener gode ting uten at det betales med offer

Enkelte som akkumulerer mye, både gjennom å ta og få gjør jo kanskje det med et utgangspunkt i egoisme og "entitlement". Men det kommer ikke fra et sted av reell egenkjærlighet. Føler man man fortjener MER enn noen andre så er det fordi man har et fundamentalt negativt menneskesyn der man fortjener ting gjennom nettopp offer. Enten gjennom hardt arbeide eller ulike former for dehumanisering av seg selv for å “rangeres” høyere i hierarkiet.

Man trenger ikke føle man fortjener mer enn andre hvis man faktisk har lært seg å være glad i seg selv som et fullkomment, ufullkomment menneske. Da begynner man å ikke bare tro, men erfare, at 1 + 1 kan være 3, og at det å tåle å motta gjør at man også har mer å gi, og det eneste man trenger å “ofre” er ulike identiteter man har opprettholdt for å føle seg trygg. Det er jo ikke bare bare det da. Men det er verdt det, og det er en del av prosessen jeg går gjennom, hver gang jeg tillater meg å be om hjelp, slik som i denne spleisen.

Jeg håper du får glede av å følge med på prosessen og tankene og lærdommen rundt det også. 

Hjelp oss i den siste innspurten! 

Det enkleste (som er gratis!) er nok å gå inn på instagram.com/myvisiblemend, facebook.com/myvisiblemend og/eller tiktok.com/@myvisiblemend linkedin.com/og like, kommentere eller dele, re-poste eller det som måtte passe deg, et eller flere av innleggene jeg har om spleisen. 

Igjen, TUSEN TAKK! Jeg gleder meg sånn til å få åpnet og utviklet "Romsås Menditorium".

Klem Eva

Den siste helgen i mars satte opp en liten "preview" på det vi skal skape på Romsås senter på Fæbrikstad! Tusen takk til dere som bidro der! Spleisen ble lansert rett før helgen, og den oppdateres fortløpende med flere belønninger og annet som du kan ha glede og nytte av og samtidig bidra til at dette stedet blir en realitet.

Som illustrert av standen skal det bli én del butikk med reparasjons- og hobby utstyr, (mye mer enn her) og én del "menditorium" der man kan komme og låne nål, tråd, broderiringer, stoppeapparat, nøstemaskiner og annet helt gratis, så lenge man sitter der og fikser det man skal fikse. 

Det skal også være bøker, planter, og interessante tekstilrelaterte ting utstilt. På Romsås blir det såklart større, og med bord og stoler som også kan egne seg for workshops og liknende. 

Standen på bildene er på 10 kvm, lokalet på Romsås blir omtrent 5 ganger så stort, i tillegg til kontor, lager, og foto studio med mer bakenfor butikklokalene.

Har du lyst på en større og bedre versjon av dette på Romsås senter? 

Bidra til spleisen og ikke minst, del med andre at dette skjer så klarer vi å skape det sammen!