En håndsrekning til Allan og familien.

For snart to uker siden opplevde Allan og familien hans det mange av oss frykter aller mest – å miste hjemmet sitt i en brann. På få minutter ble livet snudd fullstendig på hodet.

Selv om forsikring vil dekke det mest nødvendige, finnes det så mye som aldri kan erstattes. Alle minnene. Alt det personlige. Alt det som gjorde et hus til et hjem. Målet med denne spleisen er å gi dem litt mer enn bare det nødvendige – en mulighet til å puste litt lettere, finne små lyspunkter i en tung tid, og etter hvert kunne skape nye, gode minner sammen.

Natten alt endret seg

Allan hadde lagt seg for kvelden. Hunden hans, Nero, lå som vanlig og sov i underetasjen. Allan pleier alltid å sove med døren på gløtt, nettopp i tilfelle Nero skulle trenge ham.

Denne natten ble han vekket på en måte han aldri vil glemme.Nero hadde kommet seg opp i sengen og var urolig. Han dyttet på Allan, slikket ham i ansiktet, insisterte på at noe var galt. I søvne trodde Allan først at Nero kanskje måtte ut, eller ikke følte seg helt bra. Men idet Allan åpnet døren og gikk ut i gangen, ble han møtt av en massiv vegg av tykk, svart røyk. Først da registrerte han at brannalarmen ulte. På sekunder gikk alt fra forvirring til ren overlevelse. Han kastet seg tilbake inn på soverommet, grep klærne som lå klare fra dagen før og mobilen sin, før han løp ut igjen for å få med seg bilnøklene. Da så han store, voldsomme flammer som allerede var på vei mot ham. Både han og Nero hadde allerede pustet inn for mye røyk og brannen var altfor omfattende til å kunne slukkes. Med Nero ved sin side klarte han å komme seg ut og ringte han brannvesenet, som raskt var på vei. Men for Allan føltes hvert sekund som en evighet. Utenfor sto han med hunden i bånd, og så på at hjemmet hans ble slukt av flammer. Alt forsvant. En håndlaget verktøykasse laget av bestefaren hans. Bilder. Personlige eiendeler. Alt barna hans eide – både sønnen på 12 år og datteren på 23. Hverdagstingene. Minnene. Livet de hadde bygget sammen ble til aske.

Hvem er Allan – og hvorfor betyr dette så mye

Allan flyttet til Elverum fra Nord-Norge, og har investert mange år i utdanning for å kunne stå stødig i møte med mennesker som har det aller vanskeligst. Med en mastergrad i psykisk helsearbeid og en bachelor i idrett har han bygget seg en solid faglig plattform, men for meg er det viktig å fortelle at det som virkelig gjør Allan spesiell, er hvordan han bruker utdanningen og platformen til det bedre for andre. Som venn av Allan og tidligere kollega er det viktig for meg å presisere hvem han er og hvorfor det er så viktig at det nå er VÅR tur til å stå ved siden av Allan, og at det nå er han og hans barn som trenger hjelp.

Gjennom arbeid i blant annet kommunalt oppfølgende team, skolemiljø og tidligere i akutt barne- og ungdomspsykiatri (BUP), har han møtt barn og unge i livets mest sårbare øyeblikk.  Det er snakk om  barn som bar på traumer, uro, ensomhet og utenforskap. Barn som kanskje ikke har hatt noen som virkelig så dem. Allan var en av de som gjorde det. For mange av disse barna var ikke Allan bare en kommunalt ansatt – han var en trygghet. En som så dem da de selv følte seg usynlige.  Han var den som møtte dem med tålmodighet da verden deres var kaotisk. Den som ble stående, selv da det var vanskelig. Den som tok seg tid – ikke fordi han måtte, men fordi han bryr seg. Han fulgte til aktiviteter, han lyttet, han heiet, og han jobbet utrettelig for at hvert enkelt barn skulle kjenne på én ting: at de betyr noe.  Allan har alltid vært og er en som alltid setter alle andre først. En som bærer andres historier med seg, og som aldri slutter å lete etter lyset i mennesker – selv når de ikke klarer å se det selv. Og derfor valgte han i 2023 å starte i Rus og Psykisk helse team som han fortsatt jobber i.  Ved siden av jobben er han nå på sitt 6. år som  fotballtrener for Elverum Fotball hvor han har fulgt utøverne fra de var 6 år, og bruker enda mer av seg selv for å gi andre gode opplevelser, tilhørighet og mestring.

Og nettopp derfor gjør det så vondt å vite at han nå står i en så vond situasjon. 

Nå er det Allan som trenger oss

Når et menneske som har viet så mye av livet sitt til å hjelpe andre plutselig står midt i sitt eget mareritt, føles det riktig å samle seg rundt ham. Ingen kan gi ham tilbake det han har mistet. Men som medborgere og et samfunn kan vi være med og bidra til å gjøre veien videre litt lettere. Et bidrag – stort eller lite – kan være med på å gi Allan og barna hans muligheten til å finne små pusterom. Kanskje en opplevelse sammen. Kanskje noe nytt som kan erstatte litt av det som gikk tapt. Kanskje bare litt mindre bekymring i en ellers tung hverdag.

Dette handler om mer enn penger. Det handler om å vise at han ikke står alene. Om du har mulighet til å bidra – takk.
Om ikke, betyr det også mye å dele videre. La oss sammen gi noe tilbake til en som alltid har gitt så mye til andre.

På vegne av Allan med familie, ønsker jeg å takke alle som ønsker å bidra.

Trine.