Kjære alle,

For fem dager siden satt jeg foran skjermen og trykket "publiser". Jeg visste ikke om noen kom til å lese det. Jeg var redd.

I dag er jeg ikke redd lenger.

Tre sykehus i tre land er nå i aktiv dialog med meg. Charité i Berlin har sendt mine spørsmål videre til sitt CAR-T-team og venter på å gi meg en startdato. På Rigshospitalet i København vurderer hematologisk avdeling nå om de har plass til meg. I Pamplona har en av verdens fremste myelomatoseksperter, professor Jesús San Miguel, personlig gått gjennom min sak og gitt meg en grundig andremening.

Tre dører som var lukket for en uke siden står nå åpne. Det er på grunn av dere.

Jeg vil også fortelle dere noe annet. Min sak har begynt å fange oppmerksomheten til norske medier. Jeg vet ennå ikke nøyaktig når noe blir publisert, men det kan skje i løpet av de nærmeste dagene. Jeg håper det. Ikke bare for min egen del — men fordi det handler om noe større enn meg. Det handler om hvordan Norge prioriterer livreddende behandling, om hvem som får hjelp og hvem som ikke får det, og om hva som skjer når systemet sier nei til en behandling som resten av Norden sier ja til.

Vi har nå passert 1,6 millioner kroner sammen på Spleis og GoFundMe. Over 9 000 mennesker har bidratt. Jeg leser hver eneste hilsen. Hver eneste donasjon, uansett størrelse, betyr at noen jeg aldri har møtt har bestemt seg for å stå sammen med meg.

Hvis du lurer på om det fortsatt nytter å dele kampanjen — gjør det. Det er nettopp delingene som har brakt meg dit jeg står i dag.

Ryggen verker fortsatt. Bridging-kjemoterapien går sin gang. Jeg går ut hver dag og puster inn frisk luft. Og jeg er fortsatt her — mer enn jeg var for en uke siden.

Tusen takk.

Maxim

Kjære alle sammen,

Først vil jeg ønske dere alle en god og fredelig påskehøytid, uansett hvordan dere feirer den.

Det er vanskelig å finne ord for det som har skjedd de siste tre dagene.

Over 5 800 mennesker har bidratt til innsamlingene mine — her på Spleis og på GoFundMe. Til sammen har vi passert 1 million kroner. De aller fleste er mennesker jeg aldri har møtt.

Jeg leser hver eneste hilsen dere skriver. En 15 år gammel jente skrev at hun ga de siste pengene hun hadde på kontoen. Min bilmekaniker hos Bilia sendte et personlig brev og delte kampanjen med kollegaer og ledelsen. Mennesker skriver på norsk, russisk og engelsk at de heier på meg og ber for meg.

Jeg skal være ærlig: det er tøffe dager. Ryggen gjør vondt, og kroppen minner meg på at sykdommen er der. Men jeg går ut hver dag, puster inn frisk luft, og prøver å leve så normalt som mulig. Hver gang det tikker inn en ny hilsen, kjenner jeg at det gir meg krefter som ingen medisin kan gi.

Tusen takk — til hver og en av dere.

Maxim