Kjære alle sammen,

Først av alt: tusen, tusen takk. Det er vanskelig å beskrive hva støtten deres har betydd for meg og familien min disse ukene. Hver melding, hver deling, hvert bidrag — uansett størrelse — har båret oss gjennom en tid jeg ikke vet hvordan vi ellers ville klart.

Jeg vil dele hvor jeg står nå. De siste to ukene har jeg vært i kontakt med spesialiserte CAR-T-sentre i åtte europeiske land. Noen kunne ikke ta meg imot. Andre ga meg ventetider som var for lange til at jeg kunne bli stående og se på. I tillegg er det en regulatorisk utfordring i mitt tilfelle: den europeiske godkjenningen for CAR-T-produktet jeg trenger forutsetter at pasienten har vært på et bestemt vedlikeholdsmedikament lenge nok til å bli formelt motstandsdyktig mot det. Jeg fikk det medikamentet bare i én måned etter transplantasjonen, og oppfyller derfor ikke det strenge kriteriet på papiret — selv om jeg klinisk er klart høyrisiko.

Heldigvis åpnet det seg en annen vei. Professor Polina Stepensky, en internasjonalt anerkjent pioner innen CAR-T, har utviklet sin egen akademiske CAR-T-behandling. Hun har akseptert meg som pasient etter en konsultasjon, og kan starte behandlingen kort tid etter at jeg lander.

Jeg reiser ut 24. april. Behandlingen begynner 26. april.

Det er dere som har gjort dette mulig. Med over 1,7 millioner kroner fra mer enn 9 000 av dere har jeg klart å gjennomføre den første betalingen til klinikken. Det føles fortsatt uvirkelig å skrive den setningen. Resten av kostnaden dekkes blant annet av private lån fra venner som har stilt opp på en måte jeg aldri kunne forventet, og det betyr at årene framover vil handle mye om å betale tilbake. Hver krone som kommer inn herfra vil gå direkte til å lette den byrden for kona mi og guttene mine.

Underveis har historien min også funnet veien ut i offentligheten. Dagbladet og Nettavisen publiserte begge saker, og Kreftforeningen tok til orde på vegne av pasienter i samme situasjon. Jeg er dypt takknemlig overfor journalistene som lyttet og fortalte historien med varme og presisjon.

Til slutt: takk. Til hver eneste av dere som har donert, delt, sendt en melding, eller bare tenkt på meg en stille stund. Til familier jeg aldri har møtt, til kolleger fra et halvt liv tilbake, til ukjente mennesker som åpnet lommeboken sin for noen de aldri har hilst på. Dere har gitt meg noe mye større enn penger. Dere har gitt meg en sjanse, og dere har gitt meg troen på at vi mennesker stiller opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg skriver igjen så snart behandlingen er i gang.

Med varme og dyp takknemlighet, Maxim

Kjære alle,

For fem dager siden satt jeg foran skjermen og trykket "publiser". Jeg visste ikke om noen kom til å lese det. Jeg var redd.

I dag er jeg ikke redd lenger.

Tre sykehus i tre land er nå i aktiv dialog med meg. Charité i Berlin har sendt mine spørsmål videre til sitt CAR-T-team og venter på å gi meg en startdato. På Rigshospitalet i København vurderer hematologisk avdeling nå om de har plass til meg. I Pamplona har en av verdens fremste myelomatoseksperter, professor Jesús San Miguel, personlig gått gjennom min sak og gitt meg en grundig andremening.

Tre dører som var lukket for en uke siden står nå åpne. Det er på grunn av dere.

Jeg vil også fortelle dere noe annet. Min sak har begynt å fange oppmerksomheten til norske medier. Jeg vet ennå ikke nøyaktig når noe blir publisert, men det kan skje i løpet av de nærmeste dagene. Jeg håper det. Ikke bare for min egen del — men fordi det handler om noe større enn meg. Det handler om hvordan Norge prioriterer livreddende behandling, om hvem som får hjelp og hvem som ikke får det, og om hva som skjer når systemet sier nei til en behandling som resten av Norden sier ja til.

Vi har nå passert 1,6 millioner kroner sammen på Spleis og GoFundMe. Over 9 000 mennesker har bidratt. Jeg leser hver eneste hilsen. Hver eneste donasjon, uansett størrelse, betyr at noen jeg aldri har møtt har bestemt seg for å stå sammen med meg.

Hvis du lurer på om det fortsatt nytter å dele kampanjen — gjør det. Det er nettopp delingene som har brakt meg dit jeg står i dag.

Ryggen verker fortsatt. Bridging-kjemoterapien går sin gang. Jeg går ut hver dag og puster inn frisk luft. Og jeg er fortsatt her — mer enn jeg var for en uke siden.

Tusen takk.

Maxim

Kjære alle sammen,

Først vil jeg ønske dere alle en god og fredelig påskehøytid, uansett hvordan dere feirer den.

Det er vanskelig å finne ord for det som har skjedd de siste tre dagene.

Over 5 800 mennesker har bidratt til innsamlingene mine — her på Spleis og på GoFundMe. Til sammen har vi passert 1 million kroner. De aller fleste er mennesker jeg aldri har møtt.

Jeg leser hver eneste hilsen dere skriver. En 15 år gammel jente skrev at hun ga de siste pengene hun hadde på kontoen. Min bilmekaniker hos Bilia sendte et personlig brev og delte kampanjen med kollegaer og ledelsen. Mennesker skriver på norsk, russisk og engelsk at de heier på meg og ber for meg.

Jeg skal være ærlig: det er tøffe dager. Ryggen gjør vondt, og kroppen minner meg på at sykdommen er der. Men jeg går ut hver dag, puster inn frisk luft, og prøver å leve så normalt som mulig. Hver gang det tikker inn en ny hilsen, kjenner jeg at det gir meg krefter som ingen medisin kan gi.

Tusen takk — til hver og en av dere.

Maxim