Illustrasjon av @norskehemmeligheter.

«Jeg har tre gutter under 12 år som jeg prøver å lære å elske seg selv som de er. Samtidig trener jeg meg i hjel, veier maten, kaster opp og hater kroppen min. Er så redd de skal gjennomskue meg.»

«Forter meg hjem fra jobb før mannen for å spise som en gal. Resten av tiden spiser jeg sunt og får masse skryt for det.»

«Jeg tar med baderomsvekta på jobb, så jeg kan veie meg før lunsj, og se om jeg fortjener mat eller ikke.»

Hvem i din hverdag har en hemmelighet du ikke kjenner til?

I dag markerer vi den internasjonale verdensdagen for spiseforstyrrelser.
«Spiseforstyrrelser, sier du? Det skulle jeg gjerne hatt litt av selv». Mannen som sier det idet han går forbi ROS-standen og klapper seg på magen, prøver kanskje å være morsom. For oss er det en kommentar vi har hørt litt for mange ganger, og som forteller oss hvor lite mange fortsatt forstår av hva spiseforstyrrelser faktisk er. De tror det handler om viljestyrke, selvkontroll og tynnhet. De tror at det er noe å ønske seg.

Spiseforstyrrelser ser sjelden ut slik vi tror. Slik hemmelighetene over illustrerer, er det mange som kjemper en usynlig kamp. Menneskene som har delt sine historier med det digitale kunstprosjektet Norske Hemmeligheter, har kanskje aldri sagt det til noen før. De er mennesker som går på jobb. Henter i barnehagen. Sitter på foreldremøter. Trener. Ler med venner. Har det tilsynelatende bra. For det vises ikke utenpå, og mange bærer hemmeligheten i skjul.

Det er mange grunner til at en person ikke vil være åpen om et vanskelig forhold til kropp og mat, annet enn i et kunstprosjekt på Internett. Mange skammer seg, eller synes ikke de passer inn i det smale bildet av hva en spiseforstyrrelse er. Du kjenner kanskje en. Derfor betyr det noe hvordan vi snakker om mat og kropp, uansett hvem vi er sammen med.