Det er med stor desperasjon, og ydmykhet, jeg nå går til det skritt og må ordne spleis. Jeg ser ingen annen løsning i den situasjonen jeg nå er blitt satt i. Jeg har stått i tøffe tak og hatt en sak gående angende min sønn nå i mange år, noe som har kostet meg masse penger. Det begynner å nærme seg en million. Det koster å møte systemet og få rettferdighet. NÅ har det dukket opp enda en utfordring, som trenger advokatbistand. Advokatbistand og gebyrer som koster. En kostnad jeg dessverre ikke har penger til. 

Min tidligere samboer har gått til retten og krevd tvangssalg av vår felles eiendom. En eiendom jeg har bodd i og betalt lån og andre utgifter på alene siden 1. februar 2013. Dvs betalt alt på eiendommen i over seks år, til tross for at jeg eier boligen sammen med motpart fortsatt. 

Eiendommen er tinglyst 50/50, og ikke noe annet er skrevet. Under samlivet med motpart betalte vi lånet og andre utgifter på eiendommen med en halvpart hver. Eiendommen ble taksert mai 2013 med forenklet takst. En takst forøvrig motpart godtok. Det ble foretatt forenklet takst fordi begge parter kjente eiendommens tilstand, og den skulle ikke legges ut til salgs på det åpne marked, men jeg skulle løse ut motpart og overta eiendommen. Motpart var enig i takst, men uenig i eierandel. 

Jeg har prøvd å løse ut motpart, men uten hell.  Motpart mener han har en større eierandel enn meg, noe som ikke samsvarer med hva som er blitt tinglyst og betalt av utgifter (50/50). Advokat ble koblet inn, og siste brev fra min advokat ble sendt juli 2014. Dersom motpart ikke aksepterte mitt tilbud/forslag om at utløsingen var takst minus gjeld delt på to, var det da naturlig å forvente at motpart iverksatte rettslige tiltak for å få en avgjørelse av det økonomiske oppgjøret. Motpart foretok seg ingenting, og har trenert saken nå i omlag fem år. Ingenting har skjedd i saken før motpart i februar 2019 tok det skritt og gikk til retten. Da ikke for å få en avklaring på eierandel, noe som ville være logisk, men for å kreve tvangssalg av eiendommen. Altså krevde motpart tvangssalg av eiendommen som er barnas barndomshjem, og som jeg har sittet å betalt alt på alene av lån og utgifter nå i over seks år. 

Retten innvilget 29. mai sameiet oppløst i medhold av sameieloven § 15 første ledd, og at eiendommen selges etter reglene om tvangssalg i lov om tvangsfullbyrdelse kapittel 11.  Dette uten å ta stilling til eierandelen? 

Eiendommen er barndomshjemmet til to barn

Jeg er kronisk syk, og boligen er tilrettelagt for meg. Det er få eller ingen eiendom på stedet her jeg bor som er tilrettelagt for meg. Det er eiendommen som jeg nå bor i. 

Jeg har vokst opp på stedet der eiendommen står. Jeg har mine foreldre, masse slekt og venner her jeg bor. 

Jeg mener dommen fra tingretten er feil og at jeg har en god ankesak, men det koster penger å gå videre med saken. Penger jeg altså ikke har. Jeg kan ikke tillate at eiendommen, som er mine barns barndomshjem, skal tvangsselges, når det de seks siste årene har vært meningen at jeg skulle overta denne eiendommen, og det er jeg som har sittet og betalt alt. Jeg har skjøttet lånet og betalt mine utgifter på eiendommen, så alt er i skjønneste orden.   

Hvorfor har ikke motpart tatt grep om saken tidligere? Kanskje fordi motpart bevisst har spekulert. Det skal vel ikke være sånn at en kan sitte og trenere en sak i mange år, for så å gå til retten og kreve tvangssalg og nyte godt av verdiøkningen, uten å ha betalt ei krone?

For at jeg skal få råd til advokat og ankegebyr slik at jeg kan få sendt inn anke til lagmannsretten på et vedtak som er fullstendig feil, så trenger jeg så sårt støtte fra dere slik at jeg kan få beholde mine barns barndomshjem, og et hjem som er tilrettelagt for meg. Spesielt viktig er det for meg at mine barn kan få beholde sitt barndomshjem med tanke på de store belastningene og alt de har vært i gjennom de siste årene. Det siste de trenger er å miste sitt barndomshjem, og det burde motpart ha forståelse for og tatt hensyn til. Barndomshjemmet er deres felles arene og samlingspunkt. Et hjem er ikke bare vegger, tak og ting. Det et sted med minner, et sted som er trygt og stabilt, et sted de kan være hundre prosent seg selv. 

I en ankebehandling for lagmannsretten kommer et ankegebyr på kr 27 600.

Jeg har alt opparbeidet meg en regning på utgifter til min tidligere advokat da saken ble sendt til tingretten, som per 24. mai er på kr kr 38.250. 

I tillegg påløper det nå nye utgifter til advokat i forbindelse med behandling av anken som skal nå skal sendes inn til lagmannsretten.

Jeg hadde planer om å behandle ankesaken selv, men pga helsemessige utfordringer og at jeg er utslitt av alt papirarbeid som har vært nå i flere år, og med en knapp ankefrist, 19. august 2019, så ser jeg at dette blir vel tøft for meg. Jeg er dessuten ingen jurist, og vil av den grunn bruke ekstra mye tid og energi. Energi jeg ikke har.  Jeg ser også at skal saken bli rett belyst, så er det sikreste at en advokat behandler ankesaken.  

Men for at jeg nå siste uken skal få bistand av en advokat til ankesaken er jeg avhengig av at jadvokaten kan være trygg på at det fra min side vil ordne seg med den økonomiske biten. Hvis ikke er saken og eindommen (barndomshjemmet) tapt.

Kommer det inn mer penger enn sakskostnadene blir, vil det resterende beløpet gå til å nedbetale den store gjelden som har blitt opparbeidet i forbindelse med min sønns tøffe og horrible sak.

Med all ydmykhet på forhånd takk!