Beathe befinner seg for tiden i Moskva, cellegiften gjør det vanskelig å svare på alle henvendelser, men hun er overveldet og full av takknemlighet. 

Dette har Beathe skrevet på sin FB profil:

Hei alle mine kjente og kjære,

Jeg har det ikke med å legge ut lange avhandlinger på Facebook, men har nå valgt å gjøre det.

I 2016 ble jeg diagnostisert med MS.  En nevrologisk, progressiv og uhelbredelig sykdom. Jeg var i sjokk og opplevde det som en stor krise.

Samme år reiste jeg til Mexico og gjennomgikk stamcellebehandling, en behandling som i flere år har blitt grundig forsket  på over hele verden, med svært lovende resultater. Jeg opplevde det som et enormt ansvar jeg la på egne skuldre ved å reise ut i verden for å redde helsa mi.

Nå har jeg atter en gang lagt dette ansvaret på egne skuldre. I høst fikk jeg tilbakefall på sykdommen. Den eskalerte, og jeg er nå i Moskva i gang med ny stamcellebehandling.

Denne gangen velger jeg å være åpen, selv om det er krevende. Jeg får fremdeles et lite sjokk hver gang det detter et frikort ned i postkassa mi. Jeg som har vært frisk hele mitt liv.

Jeg ser betydningen av åpenhet for å få forståelse. Når dere møter meg nå, vil det være umulig å ikke se at jeg har gjennomgått behandling.

Undersøkelsene i Moskva har avdekket at sykdommen min er mer aggressiv enn jeg til nå har vært klar over. Dr Federenko, behandlende lege, har besluttet å behandle meg med en double action  approach hvor både immun og sentralnervesystem slås ned, en tøff behandling med mål om å stoppe sykdommen.

Siden jeg ble diagnostisert med MS, har jeg gjort alt jeg kan for å opprettholde helsen min. Blant annet med styrketrening. Viktigheten av styrketrening både som forebygging og behandling er evidensbasert, og treningen har vært utrolig viktig for meg.

Etter tilbakefallet på sykdommen har trening stort sett vært det eneste jeg har maktet å få gjort i løpet av en dag. Trene og hvile.

Sykdommen min, som er usynlig for de fleste av dere gir meg store utfordringer på flere områder. Alt man vil klare, men til hvilken pris? Frykten for manglende forståelse for sykdommen, som jo er usynlig for alle andre. Å konstant gå med følelsen av at klokka er fire om natta og at jeg brygger på noe. Livet blir ikke noe særlig gøy når en er konstant trøtt.

Jeg har satset alt jeg eier og har for å finansiere behandlingen, og det eneste jeg ønsker meg er at kroppen min fortsatt skal bære meg.

Sånn: Nå vet dere! Dette har vært  vanskelig, og ganske skummelt å skrive, men det føles også godt å være åpen.

Masse gode hilsener fra Moskva, jeg gleder meg til å treffe dere igjen når helsa tillater det.

Helt til slutt:

Jeg har pantsatt huset for å finansiere behandlingen og sysler med tankene om en slags dugnad for å få dekket noe av dette. 

Alt godt

Beathe