Tusen hjertelig takk!
Kjære folk.
Tusen hjertelig takk!
Jeg dro ikke til Moskva med tanke om å dele at jeg var syk og trengte behandling. Jeg var livredd da jeg dro. Ikke veldig mange visste at jeg var syk. Jeg måtte reise alene denne gangen, og jeg som alltid har vært så redd for russere. Det var covid og jeg gråt hele flyturen. Jeg ble nekta inngang til riket og ble sittende flere timer på en russisk flyplass midt på natten med fratatt pass og ingen forklaring. Ingen kan steinansikt som russere. Til slutt slapp jeg gjennom.
Grundige undersøkelser her i Moskva avdekket at sykdommen min er mer aggressiv enn jeg til nå har vært klar over. Jeg er på et av de beste sykehusene i verden. Min behandlende lege Dr. Federenko er verdensledende på sitt felt.
Å gå ut offentlig å be om hjelp hadde jeg aldri i livet trodd jeg skulle klare. Ikke å tenke tanken engang. Men det gjorde inntrykk på meg å se at det de finner i meg her, aner de ikke engang konturer av når de undersøker meg i Haugesund. Kjære Haugesund- byen min, det er ikke godt nok! Det har selvsagt gått inn på meg å få et klarere bilde over min egen sykdom. Jeg tror det var dette som gjorde meg i stand til å dele med dere.
Livet gir oss alle noe vi ikke ber om. Ingen kan be om en lett reise, de er velsignede de som får fare over myke bølger. Vi andre vet at livet er fult av tøffe tak.
Jeg har prøvd å bygge meg en sterk nok rygg til å bære prøvelsene livet har lagt på meg. Å be om hjelp har alltid vært vanskelig for meg. Å gjøre det i full offentlighet hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. Det er skummelt og sårbart. Og jeg tror bare den som selv har vært borti alvorlig sykdom aner hvor redd man blir.
Men kjære folk! Tusen hjertelig takk. At jeg delte med dere har send meg bølger av omsorg og kjærlighet. Jeg har fysisk kunne kjenne det. Frykten min, redselen min, sårbarheten min, dere bærer den for meg nå. Jeg føler meg så innmari ivaretatt, sett og inni meg er det mye glede, sikkert en solid dose steroider som gjør sitt også, men jeg føler virkelig jeg snakker fra hjertet nå. Dere som har vært meg nærest i prosessen, selveste hæren, i planlegginga av reisen hit. Jeg har så mye kjærlighet for dere. Alt dere med største selvfølgelighet har bært og bare fiksa! At du bare fikser flybillett til Moskva. Ferdig snakka! Og du som så klart kjøper parykk til meg. Vi skal da for pokker ut å svinge oss vertfall en gang etter at du kommer hjem og da kjører vi glam. Tusen takk for slike gaver! Dere lærer meg om hva slag menneske jeg ønsker å være. Og være sammen med. Og at det finnes et liv der ute etter mange år på sofa og trening.
Jeg sitter nå med en følelse i kroppen jeg aldri før har kjent. Jeg får mye varme, støtte, forståelse, og omsorg. Så mange gode ord. Jeg er takknemlig og inderlig stolt! Jeg skal selvsagt fortsette arbeidet med å bygge meg en sterk rygg, det trenger vi alle som en.
Sannheten er at MS er en slu jævel som angriper uten forvarsel, som liker å bestemme, og som har kunnet bestemme. Jeg har trent nesten hver eneste dag, og det bør jeg gjøre, men sykdommen har like forbannet kunne angripe meg
Jeg kunne ikke lengre leve i det mørke rommet. Jeg er også en jækel som liker aller best å bestemme selv og nå har jeg fått den aller beste behandlinga verden kan tilby. Nå har jeg gjort det jeg kan for å stoppe denne sykdommen og jeg er full av håp og tro på en bedre hverdag, hvor jeg med tiden ikke skal måtte forholde meg til energiøkonomisering, og å kjempe mot kroppens utmattende og varierende behov.
Finn din måte å styrke helsa di på, og husk at det er forskjell på trening og mosjon. Jeg for min del elsker Haugesund Aerobic og treningssenter, og jeg skal love deg at dersom du stiller skal de få deg i form, noe som igjen gjør deg bedre rustet til livet på alle måter. Alle!
Og til dere som bidrar i spleisen enten med penger eller deling, jeg har rett og slett ikke ordene for å hvor mye det betyr for meg. Jeg er i sjokk. Takk for godhet. For raushet. For dere som ber for meg. For varme. Hadde jeg visst hvem dere var alle sammen ville jeg så inderlig gitt dere en god klem. Dette har vært en enorm opplevelse for meg. Jeg har aldri lært så mye om menneskers evne til godhet. For en prosess. Det har gitt meg verdifulle innsikter og realisasjoner. Jeg hadde aldri ventet meg en slik respons. Takk for måten dere har møtt åpenheten min på. For de fine ordene dere skriver om meg når dere deler spleisen videre. Jeg er overveldet og jeg beklager om jeg ikke evner å takke alle. Men det kommer.
Jeg føler jeg har tilegnet meg livsviktig erfaring om støtte, om styrke, og at ved å vise sårbarheten sin til andre mennesker og slippe dem inn kan bli en skatt som bare vokser. Så ser jeg også at jeg trenger ikke fikse allting selv, eller at det er et nederlag å være i en sårbar posisjon. For egentlig er det en enorm kilde til vekst. Jeg føler meg så modig som deler disse tankene med dere og jeg gleder meg slik til resten av livet. Alt som skal komme.
Nå har jeg gjort det jeg kan for å stoppe sykdommen og jeg er full av håp om en bedre hverdag hvor jeg i mindre grad slipper å måtte forholde meg til å kjempe mot kroppens utmattende behov, finne rom til hvile uten dårlig samvittighet, men ha overskudd til liv, mine elskede venner, være våken ei natt i blant frivillig fordi det er sommersol og ikke insomnia.
Det enkleste i verden er å være frisk å kunne gå på jobb hver dag, noe av det aller viktigste og identitetsskapende for de fleste mennesker. Nå skal jeg i rekonvalesens, hvile, finne tilbake til livet mitt, men jeg gleder meg innmari til å få bruke meg, min utdannelse, kompetanse og evner i arbeidslivet igjen.
Nå har jeg jo nett påstått at jeg ikke har det med å legge ut lange avhandlinger på facebook - vel, vi får nå se hvordan det blir med det, ikke visste jeg at jeg var så taletrengt.
Hjertelig hilsen Beathe
