Dette er en spleis opprettet av fotballspillerne I Vollen/Heggedal for vår helt Hans «Hansa» Amund Solberg og hans samboer Pernilla.

Hans Amund var verdens sterkeste mann.
Hansa var politimannen som skadet ryggen alvorlig på jobb, og uten en krone i forsikringspenger eller økonomisk støtte kom seg på beina igjen. Hansa var han som med kollapset ryggkirurgi etter 4 omfattende operasjoner satte verdensrekord på distansen Nordkapp – Lindesnes på sykkel. Hansa var mannen som ga alt for alle. Hele tiden. Han var ikke bare fotballtrener, han var mentor, livsleder, samtalepartner og forbilde. Hansa var mannen som aldri ville be om hjelp fordi det alltid var noen som hadde det verre. Hansa ville heller hjelpe og være til stede for alle andre rundt seg. Hansa var denne mannen. Nei, denne mannen finnes fortsatt. Denne utrolige mannen finnes fortsatt, men «Hansa» er fanget i kroppen til Hans Amund. Som er etterlatt av systemet.
Hansa er overlatt til seg selv da legene i Norge sier at det ikke er mer å gjøre nå. Ingen forsikringer kicker inn og Hansa og hans samboer overlates til seg selv økonomisk fordi han er født som prematurt barn. Situasjonen er kritisk både fysisk og psykisk og dessverre nå også økonomisk:
Vi har opprettet denne spleisen for å hjelpe Hansa og hans fantastiske forlovede Pernilla å søke hjelp, få behandling, klare seg i hverdagen og kanskje søke profesjonell hjelp fra eksperter utenlands. Og ikke minst, hjelpe Hansa på den lange veien tilbake til livet.

Dessverre har Hans Amund sin kamp og historie fanget interessen til flere. Dagbladet ønsket å fortelle og her følger artikkelen som ble publisert i Lørdags Magasinet+ 22.05 og på nett:

Link til Dagbladet magasin + artikkel: https://www.dagbladet.no/nyheter/politimannen-hans-40-har-selvmordssykdom/73771317

Hans Amund har også skrevet... Her er historien ført i pennen av han selv:

Kjære alle sammen:
Jeg er et følelsesmenneske og det er definitivt mange følelser i meg nå. Jeg går sjelden tom for ord, men nå må jeg lete litt. At noen vil sette i gang en spleis for meg gjør at jeg blir veldig ydmyk og litt brydd for å være ærlig. Fortjener jeg virkelig dette? Jeg sliter selv med å svare ja på det. Det jeg står i er alvorlig, det vil kreve en enorm jobb, det vil koste, det påvirker livet til de rundt meg og jeg trenger hjelp. Mitt liv er dessverre snudd på hodet og for første gang i livet mitt så støtter jeg det at noen strekker ut en hånd for meg.
Det er viktig for meg å poengtere at inntektene i dette ikke er det viktigste. Jeg ønsker å bruke meg selv som eksempel for å sette fokus på skjebner som mange kan kjenne seg igjen i. Det å leve med en usynlig diagnose, det å måtte håndtere ekstreme kroniske smerter, det å «miste seg selv», det å bli borte fra alle arenaer hvor man presterte, bidro og gav av seg selv. Jeg har vært gjennom en rekke feilbehandlinger, operasjoner som har gått skeis, mangel på oppfølging og samtidig blir jeg blir «straffet» fordi jeg er prematurbarn. En kamp mot et rigid system som ikke betaler forsikringspenger eller erstatninger fordi jeg er født prematur med begrunnelse om at skadene har ligget latent i kroppen. Og fordi jeg har en diagnose som er ukjent for de fleste.

Jeg har fått diagnosen nevropati og alle symptomer på CRPS type 2 (Også kjent som Selvmords diagnosen, da smertene aldri tar slutt). 

Det hele startet i 2010 med en ryggskade på jobb som politimann. Min nåværende situasjon er en konsekvens av X antall inngrep, feilbehandlinger og manglende oppfølging. I mitt tilfelle er 2 nerverøtter totalskadet. Disse skal styre mange av funksjonene i mitt høyre bein, men koblingene har dessverre blitt brutt og det vil aldri kunne bli fikset igjen. Dette har resultert i ekstrem hypersensitivitet i foten. Foten min føles alltid forfrosset, jeg kan ikke gå barbeint eller uten sko, dersom min samboer tar på foten min så hyler jeg, jeg kan ikke ha dyna inntil foten, det er smertefullt å dusje og det å ta på seg sokker er helt jævli vondt.
Smerten oppleves som brennende og stikkende. Som at du har forfrosset foten og den er iferd med å tine opp igjen. Det er forsket på smerte og denne typen omtales som verdens mest smertefulle diagnose og det finnes strengt tatt ingen behandling. Som mann har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle sagt, men i følge Mcgill´s indeks over smerte så er jeg i barnefødsel 24timer i døgnet og hakket verre enn en "man flu" :).

https://nhi.no/sykdommer/muskelskjelett/andre-sykdommer/smertesyndrom-regionalt/

Videre har jeg mistet all funksjon i ankelleddet mitt bortsett fra litt fraspark og jeg har kun sporadisk følelse i foten fra kneet og ned. Skaden sitter jo i ryggen på 5  ulike nivåer etter 8 ryggoperasjoner. Dette påvirker alt av muskulatur, særlig oppover mot nakke som igjen medfører mye hodepine. Jeg har også i 11 år belastet venstresiden min mye mer enn høyre og dette har gitt følgefeil.
Nevrologen på Rikshospitalet uttalte at det er unikt at uansett hvor man presser på kroppen min så er det spenninger og sensitivitet. Tester gjort av mitt nervesystem gir unike og sjeldne utslag. 

Saken blir oppsummert med at hele nervesystemet er i alarmberedskap og alt oppfattes av hjernen som vondt, farlig, smertefullt. Det er dette man må jobbe med. «Fortelle» kroppen og da hjernen at ting ikke er skummelt ved å gradvis stimulere nervesystemet. Jeg har i mitt liv vært i narkose nesten 30 ganger og i tillegg til denne diagnosen vært gjennom mye. Det blir dessverre slik at alt påvirkes av dette og kroppen min er helt nedkjørt. Det er også uforklarlige grunner til enkelte komplikasjoner. Jeg våknet opp etter siste ryggoperasjon med totalskadet syn på høyre øye og en øyediagnose som IKKE skal ramme noen på 40 år. Synet mitt kan ikke reddes (skarpsynet er ødelagt), men etter operasjon håper man på at det kan bli bedre. Der er krise mtp min jobb i politiet, men jeg håper at jeg en gang blir bra nok til at jeg kan fungere i hverdagen på en god måte. Er for tidlig å si noe om resultatet. Det er mye jeg kunne skrevet om her, men da ville dette avsnittet blitt laaaaaaaangt...

Jeg har fått avslag på alt av støtteordninger. Jeg fikk ikke godkjent yrkesskadeerstatning selv om dette startet da jeg ble skadet på jobb i 2010. Grunnen er at jeg er prematurbarn og fordi saksbehandlere mener at skaden har ligget latent i kroppen min. Jeg har fått avslag på alt av forsikringer fordi min diagnose ikke står oppført på lister forsikringsselskapene forholder seg til. De har ikke tatt hensyn til alvorlighetsgrad og jeg blir «straffet» fordi jeg har en ukjent diagnose. Jeg har definitivt blitt feilbehandlet gjentatte ganger gjennom årene og opplevd manglende oppfølging som kunne forhindret det meste. Jeg har opprettet en pasientskadesak for 2 gang, men behandlingstiden er opptil flere år. Når det gjelder uføre-utbetaling så forfaller ikke det til utbetaling før du har gått sammenhengende sykemeldt i minimum 2 år. Jeg har heller ikke noe ønske nå om å oppnå dette nå. Dersom det er mulig så skal jeg tilbake i jobb. Hadde jeg fått noe støtte fra andre instanser så ville ikke denne spleisen blitt en realitet. Jeg føler definitivt at jeg bør ha krav på noe da det jeg står i er  inngripende på så mange måter. Man står igjen alene med et krav om at man bare må få det til å fungere. Som nevnt så vil jeg bruke pengene på det som vil kunne gjøre meg friskere, men dette handler om noe større og viktigere enn meg selv. Jeg ønsker også å gi en sum som kan hjelpe andre i lignende situasjoner. Om det er til forskning på ukjente nervediagnoser, til noen som jobber med usynlige diagnoser, til et behandlingssted eller lignende, vet jeg ikke enda. Jeg vil bruke litt tid på å finne det rette formålet, men vit at noe også skal videre.

Nå er det jo slik at denne spleisen forhåpentligvis får noen kroner inn. Da er det viktig for meg å understreke at disse pengene skal brukes på de rette tingene. I mitt tilfelle så har det offentlige norske helsevesen gått tom for behandlingstilbud til meg. Jeg har forsøkt alt av medisiner, alt av behandlinger, og nye operasjoner vil ikke hjelpe og er for risikofylt ifølge kirurgene. Dette betyr at jeg må se til det private markedet og kanskje til utlandet. Det finne eksempler på at institusjoner utenlands tilbyr behandling rettet mot mine utfordringer. Jeg har i dialog med en institusjon i Italia som har spesialisert seg på CRPS og andre nervediagnoser. Det er mulig med et opphold der, som kan gjøre meg bedre.
Utfordringen er at jeg ikke får støtte til dette og det er definitivt kostbart. For et fullverdig opphold snakker man om flere hundre tusen kroner. Dersom jeg ikke lykkes med behandlinger jeg selv må finne i Norge, er tilbudet i Italia absolutt noe jeg ønsker å vurdere for å bli bedre. Jeg må leve med min diagnose resten av livet, men fokuset er på smertelindring og opptrening. Ettersom jeg nå står alene uten et helsevesen i ryggen så vil det bli litt «prøve og feile» metoden, men håpet er at jeg vil lykkes med noe og at jeg over tid vil bli litt bedre. Jeg er nå sykepermittert fra jobb og inntekten min er arbeidsavklaringspenger. Det gjør dessverre at økonomien setter sine begrensninger og det påvirker bla behandlingsmuligheter. Man ser også at mye ansvar og jobb i hverdagen faller på min kjære Pernilla som jeg skal gifte meg med. Det å skape en enklere hverdag som gir rom for restitusjon for begge er også et viktig punkt. Er heller ikke slik at livet ellers stopper opp med alt hva det innebærer. Vi har hus og hage, har måttet sette fullføring av oppussing på vent, 50 kilos omplasserings hund som krever sitt, vi ønsker oss barn, Pernilla har sine interesser i tillegg til krevende jobb.

Jeg hater å innrømme det, men det å kunne «kjøpe» seg litt tid er faktisk et avgjørende punkt. Jeg ser hver dag hva min tilstand gjør med min kjære Pernilla. Døgnet har bare 24 timer og jeg ser dessverre at hverdagen gjør henne sliten. Det er beintøft å være pårørende og jeg skal fortelle dere hva den verste følelsen for meg er: Nemlig det at man ikke kan bidra som man ønsker. Min diagnose påvirkes veldig av stress og bekymringer og nervesmerter blir definitivt verre av ikke å oppleve ro. I tillegg så er det konstatert at opphold i varmere klima er noe som vil kunne påvirke mine smerter positivt da jeg har en nerveskade som gjør at kroppen min ikke klarer å håndtere kulde.

Jeg SKAL tilbake til en aktiv hverdag med min familie, jeg SKAL bli sosial og en god venn igjen, jeg SKAL tilbake i jobb, jeg SKAL være kreativ igjen, jeg SKAL tilbake til fotballen og jeg SKAL ha startnummer på brystet igjen. Dette er noen av mine mål og jeg er skrudd sammen slik at jeg skal bevise hva som er mulig, men for første gang i livet så klarer jeg det ikke alene. Dersom denne spleisen kan føre til fokus på viktige saker som kan hjelpe andre, er det betaling og motivasjon nok. Dersom jeg kan få betale tilbake ved å oppnå mål og forhåpentligvis motivere andre i sin hverdag, er det betaling nok og den største motivasjonen for meg.

«Rise and Rise again» er et uttrykk som jeg alltid har med meg. Det sier meg mye og det har alltid gjort at jeg har kjempet meg tilbake. Flere uttrykk er «ikke stopp når du er sliten - stopp når du er ferdig» og «ikke bruk tiden på å se deg tilbake - du skal ikke den veien». Dette er kanskje for noen klisjeer og bare ord, men jeg bruker det for hva det er verdt. Utfordringen nå er at jeg ikke kan styre alt selv. Jeg MÅ få gjort noe med smertene, jeg MÅ få bedre syn og jeg MÅ få bygd opp kroppen igjen. Jeg er ikke selv herre over disse tingene og det er ikke slik at jeg bare kan trosse ting som jeg har gjort tidligere. Uansett så bruker jeg disse sitatene som motivasjon hver eneste dag og med riktig mindset kan man oppnå det umulige.

Jeg er han som hadde ultraløp som lidenskap, jeg er han som etter de 4 første ryggoperasjonene i 2011 syklet Norge på langs alene og unsupported raskere enn noen har gjort tidligere. På 8 dager og 29 minutter. I 2019 kom beviset på at konstruksjonen som ble bygget i ryggen min i 2010 hadde kollapset. Mest sannsynlig så syklet jeg med løse skruer og løs konstruksjon og jeg fungerte i jobb og i livet frem til 2019. Fordi jeg ble fortalt at jeg måtte leve med noe nervesmerter, men ingenting ble kontrollert eller fulgt opp. Jeg er han som satset både på skiskyting og fotball, jeg er han som har jobbet som fotballtrener i over 10 år, jeg er han som hadde eget firma, jeg er han som jobbet operativt i politiet, jeg er han som var vokalist i band, jeg er han som var aktiv med min familie og hund, jeg er han som var sosial og som elsket å bidra for andre, jeg er han som nå er borte fra alle disse arenaene. Det er slik at man må endre livet sitt, men uansett så blir jeg litt forbanna når enkelte sier at det bare er å finne på noe annet. Hva jeg gjør definerer ikke hvem jeg er, men det handler om innhold i livet og hva man brenner for. Jeg kan ikke erstatte det med sjakk. Det funker ikke for meg. Mine lidenskaper er like viktige for meg som det for eksempel er for en toppidrettsutøver som opplever en alvorlig skade eller sykdom. Hva nå? Det er ikke bare enkelt å finne veien videre. Livet blir tomt, man mister en selvfølelse og til tider sin verdighet. Jeg kan ikke forvente å komme tilbake til der jeg var, men jeg har et ønske om å kunne finne tilbake til et liv med innhold som stimulerer. Det vil gjøre meg friskere. Som en person med CRPS uttalte: «jeg vil leve - ikke bare overleve». Det sier meg mye. Er også noe med det usynlige. «Bare fordi jeg er vant til smerte så gjør det ikke mindre vondt». Det betyr at jeg vil lære meg å leve med mine smerter og funksjonshemminger, men det vil slite og ikke bety at det vil gjøre mindre vondt over tid hvis jeg ikke finner behandling som funker.

Jeg har opprettet en ny Instagram konto:

https://www.instagram.com/hansasol_way_back_2_life/

Her vil jeg starte med å fortelle om meg selv, deler av min historie, dele fra det jeg allerede har vært gjennom, men ikke minst gi dere muligheten til å følge min reise videre. Mitt tøffeste ultraløp noensinne… Veien tilbake til livet.
Følg linken, del gjerne og så håper jeg det gir noe tilbake.

Jeg kan ikke si annet enn tusen takk igjen. Tårene presser på av all godhet som finnes. Selv om jeg er litt brydd så smiler jeg. Jeg lover å gjøre det jeg kan for å nå mine mål og at det gir noe tilbake. «Behandlingen er selve livet».

Hansa