Jeg vant i lagmannsretten også!

Jeg fødte alene. 

på gulvet,

på et sykehustoalett.

Er det et forsvarlig helsetilbud? 

Tingretten sa NEI, men Staten anket. Lagmannsretten forkastet Statens anke.

Jeg opprettet en spleis da jeg skulle i Tingretten. Jeg vant på alle punkter og Staten ble dømt til å betale saksomkostninger. Dessverre anket Staten, og i mellomtiden er det jeg som er ansvarlig for saksomkostningene. Den originale spleisen finner du her: http://www.spleis.no/megmotstaten

Historien, kortversjonen.

I 2013 var jeg gravid med tvillinger, V og E. I september ble jeg hastet avgårde i en ambulanse til Rikshospitalet med premature rier i uke 25.

Etter litt over to døgn på observasjonsposten på fødeavdelingen fødte jeg førstemann. Alene på toalettet etter flere timer med rier, etter å ha gitt beskjed utallige ganger at det gjorde vondt, at det presset, at jeg følte jeg måtte på do. V var 835 gram og 32 cm lang. Og lå på gulvet foran meg uten at jeg hadde noen mulighet for å kunne dra i en alarm, uten en jordmor tilstede, fordi "fødselen er ikke i gang, bare slapp av".

V og E ble født i uke 25+6, 3,5 mnd for tidlig.

Etter at Staten anket skrev jeg dette:

Kvinne, du har ingen rett til å bli hørt.

Du har ikke rett til å bli trodd i møtet med norsk helsevesen.

Du kan ikke forvente at din vurdering av egen kropp skal vektlegges. Du blir ikke hørt når du sier ifra om hvordan det føles. Som gravid trenger ikke din opplevelse å anerkjennes. Du er nok bare hysterisk, og kanskje gjør det litt ekstra vondt fordi du er redd. Og hvis det mot formodning skulle vise seg at du hadde rett, så la oss håpe for din skyld at noen husket å skrive det du sa i journalen din.

Hvis Staten får det som de vil er dette realiteten. For min historie er helt og totalt fraværende i Statens vurdering av min sak.

Kort fortalt vant jeg jeg i Tingretten, på alle punkter. Tingretten la vekt på at det var sykehuset som skulle ha ført en ordentlig journal, og det var de som hadde bevisbyrden. De kunne ikke bevise at det ikke var en svikt i helsehjelpen.

Når Staten nå anker er det helt tydelig at de har totalt ignorert alt jeg fortalte. Både på sykehuset, i min første klage, og mine uttalelser i rettssaken. De tviholder på at det ikke var noe som skulle tilsi at jeg var i fødsel. Utenom at jeg fødte, og utenom alt jeg fortalte. Men dette blir ikke lagt vekt på av Staten. Det er faktisk ikke slik at de ikke tillegger det lite vekt, de ignorerer det, min historie er helt og totalt fraværende i vurderingen av min sak.

Jeg forstår ikke hvordan de har vurdert dette.

Men jeg må tro at det er fordi Staten ønsker en tydeligere uttalelse om grenser på journalføring og snudd bevisbyrde. Jeg må tro det er for å ikke få en uklar presedens. For ellers så er det noen som oppriktig sitter å mener at dette var ok helsehjelp, og jeg orker ikke å tro det.