Rettferdighet for min stjålne barndom    Som dere alle vet kan det å få hyret inn en advokat koste en del og jeg må derfor i denne skrivende stund be ydmykt om en hjelpende hånd fra alle dere for å få til dette. Jeg har en personlig sak jeg brenner for som jeg ønsker sterkt å få igjennom etter så mange år med kamp mot rettssystemet. Nå er dagen kommet hvor jeg ønsker at det endelig skal tas ansvar for den ubehagelige, vonde og traumatiserte barndommen jeg har opplevd. 

Jeg trenger hjelp utenfor mitt eget nære nettverk. Så venner, familie og bekjente jeg spør nå dere om å få hjelp til denne kampen jeg har kjempet så lenge.       Litt om min historie får dere under her, uten å gå for sterkt innpå den, for da kan dere få lese mye og lenge.    

Jeg ble født 20.april 1964 i en hytte på Lauvås i Sandnes kommune. Jeg har mitt opprinnelige opphav av det reisende folk, Romanifolket. Dette er noe jeg ikke fikk vite før jeg fylte 26 år og uvitende om å treffe min biologiske mamma for første gang. 

 Uvitende som jeg var grunnet vokst opp med historien om at mine foreldre var døde som liten, opplevde jeg en gutts hjertesorg igjen ved å stå der og ha blitt løyet til hele oppveksten min og fratatt mine oppvekstår med mammaen min og min biologiske familie.    Fra dagen jeg møtte mamma igjen som 26 åring, ringte mamma meg hver dag med gode lange samtaler for å prøve å ta igjen tapte år når vi endelig fant hverandre igjen. Men med glede følges det en ny hjertesorg, 7 måneder senere dør mamma. Et følelsesmessig kaos med bitterhet og sinne innvending treffer meg og begravelsen ønsker jeg ikke å gå i, men jeg gjør det og om jeg er glad jeg gjorde det! Jeg sitter bakerst i Hetland kirke under bisettelsen, som viste seg å faktisk være den kirken jeg er døpt i. Når begravelsen er ferdig, kommer en kar opp til meg som er min bror, spørrende om jeg vil være med å bære kisten. Jeg vil aldri glemme denne dagen hvor sinnet eksploderer inni meg, sårheten og hvor vondt det gjorde å innse at mammaen min er død. Jeg tok meg i sammen, reiste meg og bar mamma til hennes siste hvilested.   Mine erfaringer med å vokse opp og bli eldre som en mann av det reisende folk, Romanifolket, har ikke vært et luksusliv, ei heller lett men veldig vondt. 

Jeg ble tatt som liten av Hetlands barnevernsnemnd 20.mai 1964, kun 1mnd gammel fra min mor. Her ble jeg satt på Hetland barnehjem, hvor mitt levested de neste 4 årene var. Ingen lovlige vedtak på omsorgsovertakelsen er opprettet på meg. Var dette fordi jeg var en fantunge? Skulle ikke lover og regler følges på meg?   Etter å ha vært i flere fosterhjem i Fredrikstad og Haugesund ente jeg opp på Stokka i Stavanger kommune. Men her havnet jeg ikke i et godkjent fosterhjem, ei heller godkjente fosterforeldre og heller ingen tilsynsfører ble oppnevnt slik loven sa. Her var det Stavanger kommune som skulle stå for at jeg som barn skulle bli ivaretatt og oppfostret som alle andre barn på min alder.  Så loven ble igjen satt til side for mitt folk, vi hadde ikke noen form for rettsvern på denne tiden som et reisende folk.    

I tillegg til å være under Stavanger kommune så var jeg også under Sandnes barnevern. Igjen, her finnes det ikke et eneste dokument fra mine år her. 

Det er etterspurt disse dokumenter flere ganger og svaret jeg mottar er: «De finnes ikke.» Men hvor er de da? Hvorfor er mine dokumenter forsvunnet? Hvorfor finnes jeg ingen plass? Hvordan kan fosterforeldrene på Stokka få adopsjonsbevilling av Statsforvalteren i Rogaland uten å være frigitt for adopsjon? Her mangler det samtykke til vekkadopsjonen. Igjen, ingen viser å bry seg om dette, for jeg var ikke verdt noenting for alle vet hvor jeg kommer fra?    Min barndom var et mareritt med fosterforeldrene jeg fikk utlevert. Forsømmelse og vonde følelser av å aldri være god nok uansett hvor mye jeg prøvde. Feiringer og høytider barn husker fra oppveksten sin finnes ikke hos meg i min oppvekst. For det var ikke noe å feire eller var det jeg som ikke var noe å feire? Var jeg bare en jobb dem fikk betalt for å håndtere? Fordi barnet i meg ikke var som alle andre...     (F.eks. husker jeg en jul hvor jeg satt ute i kulden på en bossdunk imens «familien» satt inne i varmen og koste seg med god mat og godt selskap. Jeg fikk komme inn etter dem var ferdige …)     

Det å bli tatt fra mine foreldre og bli vekkadoptert uten noen form for lovlige vedtak. Kastet rundt som en kasteball blant barnehjem. Levd livet på en løgn om døde foreldre og en oppvekst hvor jeg aldri følte noen tilhørighet eller kjærlighet en liten gutt skal erfare som liten. En følelsesmessig understimulering grunnet fravær av god omsorg. En ødelagt og stjålet barndom hvor jeg lider den dag i dag pga dette. Redselen av å bli forlatt, vonde drømmer og mareritt. Ikke en dag går uten tankene om hva, hvis og hvorfor. I dag er jeg endt opp som uføre pga dette med diagnose som PTSD og flere Z-diagnoser som følge av alle psykososiale belastende opplevelser som er påført meg og min oppvekst.

Utallige mailer og brev er skrevet til Sandnes kommune og Stavanger kommune, samt Statsforvalteren i Rogaland for at de må ta ansvar, men ingen erkjenner ansvar for dette. Hvis ikke dem, hvem da? Jeg trenger virkelig hjelp fra flere til advokat slik jeg kan ta dette til retten og håper noen der ute kan gi meg en hjelpende hånd.  

Jeg var også med i Norge bak fasaden i des 2019 og som het Barna som forsvant, og som dere ser på bilde i spleisen så var det en artikkel i RA/Dagsavisen 17 april 2021. Jeg er også med i boka til Bernt Eide som heter Nasjonens barn, og om ikke lenge som kommer det også en artikkel i Sandnesposten om meg og behandlingen som mitt folk fikk av den Norske stat og Kirke og som den Norske Helsingforskomite beskriver som nesten et folkemord.

Med vennlig hilsen en ydmyk   Herman Sr Marin Kvist Bærheim.