En økonomisk byrde, et sviktende system, en kropp som alltid er i beredskap hver dag, hver natt, hver uke og hver måned. Vi nærmer oss snart 1 år med en lang tøff kamp, mot en sykdom som føles uovervinnelig.

Jeg kan bare huske de små øyeblikkene hvor en av barna slo seg, et legevakt besøk. En pjusk kropp. Hvor engstelig man da var. Omgangsyken, korona. Barn med feber og søvnløse netter. Å klage på de tøffe ukene, og minne av «den forferdelige runden».   

Men plutselig står man midt i noe større enn man kunne tenke seg. Når kreft har blitt et normalt tema å snakke om.   Når medisiner, tuber, kateter, narkoser, sonder, sprøyter og sterile kompresser er hverdagens normalitet. Når en mamma som lekte med barna sine, løp i hagen med de, stod opp, kledde på de, kjørte de til barnehager og skoler. En mamma som elsket mors-rollen selv de på tøffe dager. Er blitt en mamma jeg ser sliter. En mamma jeg ser gråter. Og en mamma jeg ser ikke får den hjelpen hun burde fått.

Vi er ikke ikke lenger et kjærestepar, jeg er ikke lenger en stefar, men jeg ber nå desperat etter hjelp fra kjente og ukjente. 

I februar 2022, bare 5 år gammel, fikk lille Theo diagnosen kreft og livet ble snudd på hode. Vårt forhold, som nettopp hadde hatt mye motgang, stoppet rett etter da vi bestemte oss at vi skulle ta denne kampen sammen som bestevenner. Hva vi voksne følte spilte ikke så stor rolle oppe i alt vi nå plutselig stod i da barna allrtid går først. Theo er i dag 6 år og har netttopp kommet hjem fra Aarhus der han har hatt strålebehandling i over 6 uker. Nå skal han inn på Rikshospitalet for å gjennomgå en uvanlig cellegiftbehandling ettersom han har en veldig uvanlig mutert kreftvariant. Svultsen presser på indre organer og nerver, som skaper store smerte og gjør at han må passes på 24/7, døgnet rundt. Det er UMULIG å forklare hvor tøft dette er for en mamma. 

NAV ga Helle avslag på pleiepenger og tvang Helle til å jobbe i 4 uker etter at Theo ble syk, slik at hun skulle få rett til pleiepenger. Hun stod opp kl 05:30 hver morgen for å dra på jobb (kanskje 3t søvn) og kom hjem til en ny jobb for å ta over Theo sin pleie. Til tross for dette, så valgte NAV godkjenne en svindlende sum på 250 000kr årlig å leve for. Til tross for at hun sikkert skulle ha det doble. Hvilken 2 barnsmor overlever i dag på 250 000kr i året? Det er sikkert mye jeg ikke vet, men jeg har tittet på mens Helle har løpet inn og ut av sykehuset for å snakke med sosionomer, NAV, Løvemammaene og Barnekreftforending. 

 Vi har nå flyttet fra hverandre og jeg kan ikke være der på lik måte som jeg har vært nå i mange år. Helle har fått hjelp via Spleis tidligere i år og dette har bidratt til at Helle og barna har fått et sted å bo. Siden hun ikke får hjelp fra NAV eller noe annet, så går kontoen veldig fort tom. 

 1. Vi klarte å hjelpe henne med leiligheten til henne og barna. Men et samlivsbrudd er dyrt. Hun har fått veldig mye, men har måtte kjøpe en del på Finn som man må ha for å leve et normalt liv i egen leilighet. 

2. Bil som måtte fikses for å kunne kjøre til og fra sykehus i Tønsberg, Oslo og Aarhus. 

3. Det er usikkert om hun får deket alle utlegg hun har hatt for å reise til og fra sykehus, behandling, kjøp av produkter som gjør det enklere med å ha Theo hjemme under behandling. 

Til de som leser denne Spleisen, så ber jeg dere om hjelp. Hjelp med å la en mor få hjelpe sin kreftsyke sønn uten å måtte ha et stort økonomisk press hengende over seg. Uten å måtte stresse med tanken på hvordan betale neste regning eller vurdere hva hun kan kjøpe av mat til seg selv eller barna. Hjelp meg med å skape trygge rammer for Theo under den siste behahandlingen hans, slik at han kan få ha en mor ved siden av seg som er 100% fokusert på HAN og ikke på masse annet. Hjelp Helle med å få være en mamma hun må være til sin kreftsyke sønn