Jeg er tom for ord.  

Noe som sjeldent skjer. Spør bare Thomas.   

Når jeg forstod at Thomas lagde enda en spleis til meg, ble jeg først redd. Deretter ekstremt flau. Etterfulgt av skamfull. Jeg så for meg setninger som: «Enda en? Har hun brukt de opp alt?» «Det er ikke synd på henne, hun har nettopp kjøpt leilighet». Men MIN stolthet og skam blir stadig tilsidesatt for mine barna trygghet.   

I 2013 mistet vi Julian. Vår første sønn. Han ble født prematur, og overlevde hele 5 døgn. Jeg var åpne om tapet. Jeg var åpen om sorgen. Det var mange varme kommentarer, men det var også: «Er hun ikke ferdig med den spontanaborten enda?». Eller «Det var vel gudsvilje» og ikke minst «Kan du slutte å legge ut bilder av er dødt barn. Det skremmer gravide!». Velviten at alle bildene lagt ut av Julian er han levende, i de dagene vi fikk holde han, mate han og stelle han.   

I 2017 mistet vi alt vi eide i en husbrann. Det var like etter skilsmissen min, og innboforsikring hadde jeg ikke fått på plass enda. Barna mistet alt, jeg mistet alt. Vi stod med det vi hadde på oss den dagen og et par skiftetøy i bilen. Og kommentarene som kom var blant annet: «Du skulle hatt innboforsikring!». «Det skulle du tenkt på».  Klart vi skulle hatt! Og jeg har innboforsikring siden. Jeg har brukt mange år på å få på plass klær, vinterutstyr, leker, sengetøy. Alt man glemmer er viktig i et hjem.   

Så skjedde det på nytt. Theo fikk kreft. Livet falt i grus, og jeg fikk kommentarene igjen.   «Hadde du ikke forsikring på barna dine?» «Du skulle hatt forsikring på de, det har jeg» «Du står i mitt verste mareritt. Jeg syntes så synd på deg. Er så glad jeg har forsikret mine».  Ja, jeg er enig. Jeg skulle absolutt forsikret barna mine sammen med reiseforsikringen, bilforsikringen og innboforsikringen. Det var aldri i min villeste fantasi at Theo skulle utviklet symptomer på kreften sin 7-8 uker etter jeg sluttet å jobbe for å prøve å bli sykepleier-student. 

Jeg visste ikke hva pleiepenger var på tidspunktet, og angrer hver bidige dag på at jeg ikke heller betalte noen hundrelapper mer i mnd for å sikre økonomien i denne tiden- jeg ikke visste skulle komme. Så nå står jeg her, ikke tom for historier fra fortiden. Men tom for ord på hvordan jeg kan forklare dere alle sammen HVOR betydningsfullt bidraget deres er for oss! Hvor mye det har slitt på søvn, depresjon og kvaliteten på dagene med den økonomiske byrden over skuldrene. Det dere gjør er unikt. Tusen tusen hjertelig takk.  

Tårene ramler mens jeg skriver, og jeg skulle ønske jeg kunne gi hver og en av dere en hjertefølt klem. For hittil har jeg KUN fått nydelig varme hilsener. Både her inne, og på Facebook.   

Takk for at dere ser oss.  Takk for at dere gir. Takk for at dere endrer livet vårt. Og ikke minst: Takk for at jeg får mulighet å være den beste mammaen mulig en stund til