Dag 104. Målet er nådd. 2026 kilometer. En drøm er fullført.
Etter 104 dager til fots – fra Stillehavet, over Andesfjellene, gjennom Patagonias villmark og helt til Atlanterhavet – er ekspedisjonen over. Jeg har klart det!
Det er vanskelig å beskrive hva dette betyr for meg. Denne ekspedisjonen har vært en reise jeg har drømt om lenge, og det har vært utrolig givende å kjenne hvor godt både kropp og hode har taklet utfordringene underveis. Jeg er faktisk litt overrasket over hvor bra kroppen har respondert – dag etter dag, uke etter uke. Det sier noe om hvor mye forberedelsene har hatt å si. Jeg har vært godt forberedt, både fysisk og mentalt, og det har gjort at jeg har kunnet nyte turen, være til stede i øyeblikkene, og virkelig ta inn alt det fantastiske naturen har gitt meg underveis.
For dette er ikke noe som ble gjort på impuls. Det ligger over to år med forberedelser bak disse stegene. Jeg har brukt utallige timer på å planlegge alt – fra ruter, vær og utstyr, til samarbeid, tillatelser, mat, sikkerhet og dokumentasjon. Alt skulle være på plass før første steg ble tatt. Det har vært krevende arbeid i kulissene, men det er nettopp denne strukturen og dedikasjonen som har gjort det mulig å lykkes. Jeg håper det kan inspirere andre: Du kan nå store mål – men det krever tålmodighet, innsats og en grundig plan.
Jeg er stolt. Stolt over å ha gjennomført. Stolt over at jeg aldri ga opp. Og stolt over at jeg har fått bruke denne ekspedisjonen til noe som betyr mye mer enn bare å gå langt – nemlig å sette fokus på mental helse.
For dette handler ikke bare om meg. Det handler om alle de unge i Norge som i dag kjemper med tunge tanker. Om de som trenger håp, støtte og en påminnelse om at de ikke er alene. Innsamlingen til Mental Helse Ungdom har vært med meg helt fra starten, og det har vært et enormt driv gjennom hele reisen. Jeg har kjent på en slags forpliktelse – og samtidig en takknemlighet – fordi dette formålet gir ekspedisjonen et mye større meningsinnhold.
Og jeg hadde aldri klart det alene.
Jeg vil si tusen takk – til deg som har fulgt meg, heiet på meg, delt spleisen, sendt meldinger, gitt bidrag, og hjulpet til på ulike måter. Dere har vært en del av dette. Jeg har virkelig kjent på støtten deres underveis, og det har vært en motivasjon gjennom hele turen. At så mange har brydd seg, betyr mer enn jeg kan forklare.
Innsamlingen avsluttes 1. mai, og jeg håper vi kan gi et siste løft før den tid. Mental Helse Ungdom gjør en uvurderlig jobb, og hver eneste krone de får inn betyr noe. Så hvis du har mulighet – gi et bidrag. Del spleisen en siste gang. Alt hjelper. Virkelig.
Dette har vært en av de største tingene jeg har gjort i livet mitt, og det har forandret meg på måter jeg kanskje ikke helt forstår ennå.
Men én ting vet jeg: Jeg ønsker å bruke dette til å motivere og inspirere andre – spesielt unge – til å tørre å ta en sjanse, til å tro på seg selv, og til å jobbe mot egne mål og drømmer.
Det handler ikke om å gå 200 mil – men om å våge å gå i retning av det som betyr noe for deg. For ja, jeg har gått over 200 mil – gjennom Patagonias ubarmhjertige og ville terreng, med fjell, isbreer, stormer og endeløse stepper. Men det viktigste er ikke distansen – det er at jeg tok et valg, og gikk for det jeg trodde på. Og det kan du også.

Takk for at du har vært med. Takk for at du har gjort dette mulig.
Det er kanskje mine steg som har ført meg over kontinentet – men vi har gått denne veien sammen.
Med stor takknemlighet,
Fredrik