[ENGLISH VERSION AT THE BOTTOM]

Jeg er 32 år og kjemper for livet mitt. 

Historien min startet da jeg var 15 år og satset på toppidrett i klatring. Da jeg fikk kyssesyken, kjente jeg tidlig at noe var galt, men ble avfeid som «overtrent». Året etter kom marerittet: krampeanfall, ledd som låste seg i flere døgn og en kropp som sviktet. Likevel ble jeg ikke trodd.

Først som 17-åring, etter utallige legebesøk, ble jeg innlagt på Rikshospitalet. Der fikk jeg diagnosen Lupus – og beskjed om at jeg trolig ikke ville bli eldre enn 30.

Som 22-åring endte jeg i rullestol etter et nytt alvorlig anfall. Jeg måtte flytte hjem og trengte hjelp til alt. Som 26-åring sa jeg stopp til nåler, bivirkninger og mistro. Jeg ba om kun én ting: smertelindring, og begynte å lete etter min egen vei.

Medisinsk yoga hjalp. Plantebasert kost forandret alt. Etter ett år var sykdommen i dvale. Etter to år ble jeg erklært frisk. Jeg fikk livet tilbake.

Men i vinter kom et massivt tilbakefall. Jeg måtte legge ned bedriftene mine. Alt jeg hadde spart gikk til privat helsehjelp i Norge og utlandet. Jeg har nå vært 9 år uten reell behandling i det offentlige – kun lindring – og det finnes fortsatt ingen plan for meg i Norge.

Den 15. oktober skulle jeg egentlig reist til Panama, som er verdensledende på lupusbehandling. Jeg hadde spart nok til reisen, men ikke nok til selve behandlingene – planen var å jobbe og bygge meg opp igjen når jeg endelig kom til et sted som trodde på meg.

I stedet fikk jeg et av de verste anfallene i mitt liv. Jeg lå 16 timer på akuttmottaket uten smertelindring, næring eller intravenøs væske, selv om jeg ikke klarte å få i meg noe selv. Til slutt mistet jeg bevisstheten og våknet i en dam av mitt eget oppkast og avføring, halvveis ute av sengen. Jeg ble nektet besøk. Min samboer ble sendt bort fordi jeg «endelig sov» – men jeg var ikke sovende. Jeg var bevisstløs.

En bekjent som er sykepleier forsøkte å hjelpe, men ble bedt om å forlate rommet. Jeg fikk senere høre at jeg hadde hatt hjertestans – men at dette «ikke var farlig». Da jeg spurte om veien videre, var svaret: «Det er opp til smertepoliklinikken. Men de har høstferie.» Jeg ble sendt hjem, fortsatt med anfall. Der og da forstod jeg at jeg ikke kan overleve her.

Min siste sjanse er stamcellebehandling med stråling i utlandet. Behandlingen kan gi meg livet tilbake, men den koster opptil 500 000 kr per behandling. Dette er en enorm sum, og det smerter meg å be om det. Men jeg er sykere enn noen gang, og jeg kan ikke ta flere sjanser nå.

Alle de beste årene av mitt liv har forsvunnet i rullestol, i frykt, i kamp – og under et helsevesen i verdens rikeste land som ikke har klart å hjelpe meg. Jeg vil ikke miste flere år. Jeg vil leve, jobbe, bidra, elske, og få kroppen min tilbake. Jeg ber ydmykt om hjelp for å overleve – og få en reell sjanse.

Spleisen skal gå til stamcellebehandling, medisinske kostnader, reise, opphold og videre rehabilitering. Min samboer, som er videograf og regissør, ønsker å dokumentere reisen for å vise hva pasienter med «usynlige sykdommer» faktisk gjennomgår — og for å hjelpe andre i samme situasjon.

Hvis du kan bidra eller dele, betyr det mer enn du aner. Fra hele mitt hjerte — tusen takk. ❤️

Her er min Instagram dersom du ønsker å følge reisen videre: https://www.instagram.com//dagny.ink

-----------------------------------------------------------------------

My name is Dagny. I’m 32 years old, and I am fighting for my life.

At 15, I was a top-level athlete in competitive climbing. After a  sudden illness, I felt something was deeply wrong, but I was told I was  “just over-trained.” At 16, my body turned into a battlefield — violent  full-body spasms that lasted for hours, joints frozen at 90 degrees for  days. I went from elite training to needing help with basic tasks.  Still, I wasn’t believed.

At 17, after countless appointments and endless doubt, I was finally  admitted to the National Hospital in Norway, where I was diagnosed with Systemic Lupus (SLE) — and told I likely wouldn’t live past 30.

At 22, I suffered another major attack and ended up in a wheelchair,  unable to care for myself. At 26, after years of needles, medications,  misdiagnoses, disbelief, and worsening health, I begged for only one  thing: pain relief. I turned to medical yoga and  nutrition as a last attempt. In a miracle of discipline and desperation,  I fought my way back. After one year, my lupus was in remission. After  two years, I was declared healthy. I got my life back.

But this winter, everything collapsed again. The disease returned.  Harder. Faster. More aggressive than ever. I lost my health, my  stability, and my ability to work. I have now gone nine years without real treatment in the Norwegian healthcare system — only “management” and painkillers. No plan. No solution. No path forward.

Then, on October 15th, my life hit a breaking point.

That morning, I should have been on a plane to Panama — one of the  leading countries in advanced lupus treatment. I had saved enough for  the flight, and I planned to work and fight my way through the treatment  phase once I got there. Instead, I suffered one of the most brutal  episodes of my life.

I was taken to the emergency room, where I lay for 16 hours without pain relief, without food, without IV fluids,  even though I could not swallow or move. Eventually, I lost  consciousness. I woke up in a pool of my own vomit and feces, my head  hanging off the bed. I was denied visitors. My partner was turned away  because I was “sleeping” — but I was not asleep. I was unconscious.

A nurse friend tried to help me, but was ordered to leave the room. I  was later told I had gone into cardiac arrest — and that it was “not  dangerous.” When I asked what would happen next, the answer was:

“That will be up to the pain clinic. But they are on autumn vacation.”

The next day, I was sent home — still having spasms, still without  help, still without a plan. And at that moment, I understood: I will not survive if I stay here.

Norway — one of the richest countries in the world — has left me to  deteriorate. I have been dismissed, disbelieved, under-treated, and  abandoned by a system that should have protected me. I have lost my  youth to pain, hospitals, wheelchairs, humiliation, and fear.

I am out of time.

My last chance is HSCT (Hematopoietic Stem Cell Transplant) — a high-intensity stem cell treatment with chemotherapy/radiation that  has shown life-changing results for autoimmune diseases like lupus. It  is extremely expensive, costing up to 500,000 NOK per treatment — and I am sicker now than I have ever been. I cannot afford to lose, and I cannot afford to wait.

I had saved everything to get to Panama, but the medical crisis in  Norway wiped out what I had left. Now I am standing in the most  desperate moment of my life, with only one option: to ask for help.

This fundraiser will go directly to life-saving HSCT treatment  abroad, including medical costs, travel, medications, and  rehabilitation.

I don’t want luxury.
I don’t want pity.
I just want a life.

If you can help — through a donation or by sharing — it means more  than I can ever express. You might be giving me the chance to walk  again, to work again, to live again. From the bottom of my heart: thank  you for seeing me, believing me, and helping me fight for my life.