Svigermors historie
Spleisen er opprettet av Roger Albrigtsen, krigshistorisk formidler, forfatter & frilansjournalist bosatt i Lakselv, Porsanger. Forfatterens svigermor ble tvangsevakuert med Adolf Binder. Her er hennes minner gjengitt.
Kor ska vi reis hæn? Viggo Valle i NRK P1 stiller spørsmålene som leder deltagerne mot skatten. Kor ska vi reis hæn var et spørsmål mange finnmarkinger stilte seg høsten 1944. For hvor skulle de egentlig reise? Rykter og skremmende historier gjorde at det oppsto mye usikkerhet i ukene og dagene før bygdefolk ble hentet. En ting var sikkert, noen skatt ventet ikke i andre enden.
Bodil Wallenius var 14 år høsten 1944, født den 11. juli 1930. Jeg traff henne første gang sommeren 1994. Den blide, gråhårede damen ble 5 år senere min svigermor. Ikke visste jeg at hun bar på en historie fra krigen. Selv om jeg alltid har vært glad i å snakke med eldre mennesker gikk det noe tid før vi kom inn på krigshistorie i våre samtaler.
Bodil og ektemannen Leif bodde i Kjøllefjord, Lebesby kommune. Jeg, min kone Hilde og våre barn dro ofte til Kjøllefjord om somrene og i påskene. En av påsketradisjonene var at jeg og Bodil satt sammen på røykerommet hennes og hørte på Viggo Valles labyrint. Kor ska vi reis hæn? Bodil gjentok ofte setningen Kor ska vi reis hæn samtidig som hun lo litt. Det var nok i ett av disse øyeblikkene jeg første gang spurte henne om hva hun hadde opplevd. Samtalene ble med årene mange, men hvem tenkte egentlig på at de måtte skrives ned? Det var først da jeg ble klar over at Bodil allerede hadde skrevet om sine opplevelser i en lokalhistorisk utgivelse jeg virkelig fikk hele bildet. Historien, og måten den er fortalt på, er så godt beskrevet at den ikke trenger redigering. Jeg har derfor valgt å gjengi denne ordrett. Her er Bodils beretning om hva hun som 14 åring gjennomgikk sammen med sin familie:
Etter at det ble sendt ut ordre om evakuering, og det ble kjent at alt skulle brennes, begynte det å versere rykter om grufulle hendelser - folk ble skutt og kastet i massegraver, og båter ble torpedert osv.
Jeg bodde sammen med mine foreldre og søsken på Skoglund, et lite sted 7 km fra Kunes. Foreldrene mine begynte å snakke om rømming. Vi hadde utmarksslått på andre siden av elva og en skjå hvor høyet ble oppbevart for å bli tatt over når isen la seg. Dit ble det fraktet diverse saker som vi ville få bruk for i vinterens løp. Denne flukten var planlagt sammen med Hilmar Storli og hans familie. Men så hadde far skadet en finger under vedhogst, og denne skaden utartet seg etterhvert, og mor begynte å få betenkeligheter med overvintring - uten lege, uten medisin.
Det ble besluttet at vi måtte evakuere likevel. Så ble vi fraktet over fjellet til Lakselv. Der ble vi innlosjert i kirka. Dit kom det stadig flere folk. Overalt sto bygninger i brann, folk gråt, hele livsverket deres ble jevnet med jorda.
Så en dag ble vi kjørt til Hamnbukt der det lå en diger tysk lastebåt som het ”Adolf Binder”. Vi ble beordret om bord i den og ned i et stort lasterom. Der var det ikke mange bekvemmeligheter, bare dørken og minimalt med lys. Vi fant oss en krok innerst i lasterommet og trodde vi hadde gjort et godt valg. Det viste seg senere at det var det ikke, for det var absolutt lengst borte fra den eneste trappen som førte opp til dekk. Man kan jo tenke seg hva som ville skje dersom det hendte noe med båten - ikke en av de 1100 i lasterommet ville overleve.
Etterhvert ble luften der nede temmelig stinn. Ventilasjon var det fullstendig mangel på, og behovet for frisk luft var alltid til stede. Men for å komme på dekk måtte man ha god grunn, det sto tyske vakter ved trappeoppgangen. Den vanligste grunngivelsen var at man var sjøsyk eller skulle på do. Doet var et rom hvor det var satt opp noen stamper med ei fjøl over. Ingen muligheter for håndvask etter dobesøk, og ellers få muligheter for vasking. Etterhvert ble vi kjent med at båten var lastet med ammunisjon både over og under oss, derfor var det strengt forbudt å tenne en fyrstikk i lasterommet. Det dryppet hele tiden fra taket. Vi dro fra Hamnbukt 11.11.44. Fra Laksefjord var følgende med: Julie og Martin Karlstad med barna Roald, Bodil, Ole Johannes, Laura Marie (Maja) og Jan Martin. Sofie og Hilmar Storli med døtrene Åse og Solbjørg. Samuel Nilsen (enkemann) med barna Nils, Per, Alette og Salamon.
På dekk var krigsmateriell av ymse slag stablet opp. Det var også endel russefanger med, antakelig for å gjøre skittjobbene, f.eks. tømme doene. Den 11. november gikk vi fra Hamnbukt. Hvilken skjebne ventet oss nå? Ryktene svirret her som på land. Men vi hadde også hørt at disse båtene som fraktet evakuerte var merket på en eller annen måte slik at de ikke ville bli angrepet av de allierte. En dame fra Lakselv, som også var med på denne transporten, har fortalt at når flyalarmen gikk ble alle som var kledt i samekofte beordret på dekk, mens tyskerne gikk i dekning. Kanskje var dette et kjennetegn?
Langs hele leia vi seilte sto bebyggelsen i brann, et flammehav uten like. I Frakfjord ankret vi opp for flyalarm, det ble sagt at Tromsø ble bombet. Senere hørte vi at Tirpitz var senket på havna i Tromsø.
Så gikk ferden videre til Narvik der vi ble ”lastet” over i ”Stella Polaris”. Snakk om å komme fra H. til himmelen. Her fikk vi lugarer, ikke akkurat en køy til hver, men du verden for en luksus allikevel. Om bord der oppdaget vi kakerlakker, men pytt, noen stakkars kakerlakker var ikke mye å bry seg med for oss som fra før var lusete og skitne fra topp til tå. For ikke å snakke om den hjemmelagede tre-kofferten som vi hadde brukt som spisebord om bord i Adolf Binder, da vi fikk se den i dagslys var den så møkkete at vi ville ikke satt baken på den under normale omstendigheter. Maten på Stella Polaris var nok et hakk bedre enn på Adolf Binder, hvor vi fikk en slags suppe kokt på gryn, hestekjøtt og antakelig poteter. Suppa ble hentet i kopper og kar en hadde for hånden - det gikk rykter om at noen brukte potta, forhåpentligvis ble den ikke brukt til sitt egentlige formål.
Så bar det i vei til Mosjøen hvor vi ble ”losset” og henvist til ei fullpakket kirke. Mor protesterte: ”Dere (tyskerne) som har fått oss opp i dette får se å skaffe oss et bedre sted å være. ” Vi ble innkvartert i en kino. Fra Mosjøen ble vi sendt med tog til Melhus i Trøndelag. Der ble vi værende noen dager og bodde i brakker. Vi ble legeundersøkt, og far ble sendt til sykehus hvor de amputerte fingeren hans.
Så bar det videre til Oslo der vi ble innkvartert på Ila skole. På veien til skolen gikk vi. Masse oslofolk sto langs gatene og glante, vi hørte jo enkelte kommentarer som f.eks. den en gutt kom med: ”men de er jo som oss, de har ikke hale”. Og andre sa: ”Det nytter nok ikke å snakke til dem, de forstår jo ikke hva vi sier likevel.”
På Ila skole fikk vi det bra. Vi fikk alle egen madrass med papirlaken - for en herlighet. Så ble vi sendt til avlusing, både vi og klærne våre. Det hjalp mot de lusene som var utklekket, men eggene lot seg ikke knekke hverken av lusepulver eller varme, så lusene plagdes vi med i lange tider etterpå.
Vi hadde noen kjenninger i Oslo som vi kontaktet. De kom ned til oss på skolen, og de ble skrekkslagne over hvor forferdelig vi hadde det. Og vi som syntes vi hadde det så bra. De ordnet med losji for oss hos seg selv og hos venner og bekjente, så vi kom da ut fra Ila skole. Senere ordnet de det slik at vi fikk bo på en stor speiderhytte på Bru i Ski kommune. Far ble igjen i Trondheim og kom etter noen dager til Oslo. Det var litt av en overgang å komme fra Storfjorddalen og til hovedstaden.
En dag skulle jeg ta trikken fra Grefsen og ned til byen hvor jeg skulle møte de andre i familien på et bestemt sted. Jeg hadde fått instruks om hvilken trikk jeg skulle ta. Holdeplassen lå like i nærheten av huset jeg bodde i. Fra vinduet så min vertinne til sin skrekk at jeg tok feil trikk. Hun ringte politiet, de mente at en pike på 14 år vel kunne klare seg, men når hun forklarte at jeg nettopp var kommet evakuerende fra Finnmark, så ble det sendt en politimann for å hente meg og lede meg på rett vei. Jeg ante jo ingenting, så da politimannen spurte etter en pike på 14 år fra Finnmark svarte jeg ikke. (Hva hadde vel denne mannen med meg å gjøre). Men han fant det ut likevel., kanskje var det min ”elegante” klesdrakt som røpet meg. Nå fulgte han meg til den riktige trikken. Mens vi gikk spurte han meg om mangt, også om vi hadde sett mange russere. Det hadde vi, i massevis, men jeg la til at det var russefanger. De passerte huset vårt til stadighet, opptil flere hundre i kolonner. (Det het seg den tiden at det var russernes skyld at tyskerne måtte evakuere oss).
Etter en tid i Oslo flyttet vi til Halvardbo, som speiderhytta het. Nå skulle jeg begynne på skole. Huff kor æ grua mæ. Søringan var sikkert mye flinkere enn meg som hadde gått lite på skole under krigen. Heldigvis var det en liten skole, bare firedelt og med få elever. Det gikk fint, vel kunne man føle seg noe undermåls når læreren til å begynne med ba meg forteller det jeg kunne av leksa mi - han venta ikke mere. Likeså var det av og til litt fleiping med dialekten min fra de andre elevene, men det brydde jeg meg ikke om, de snakket jo ikke akkurat bokmål de heller.
Skoleveien var ganske lang. Ca. 4 kilometer hver vei. Om vinteren gikk vi på ski, og da tok vi en snarvei over et islagt vann. Men når isen ikke var farbar lenger fikk vi en omvei å gå. Enda var det noen elever som hadde enda lenger vei enn oss.
Noe vi snakket mye om og tenkte på var hvor det var blitt av alle de andre, slektninger, venner og bekjente. Så begynte det å komme ut en liten trykksak som het Budstikka. Det var velkommen informasjon. Der fikk vi vite navn og adresser til de evakuerte og hvor de var havnet, og brevene begynte å gå flittig hit og dit.
Folk på Bru drev for det meste med jordbruk, og de trengte arbeidsfolk. Det var ikke særlig populært at de evakuerte hevet stønad uten å gjøre noe. Far arbeidet veier. Ole og jeg satte poteter hos en bonde. Potetåkrene var uendelig svære, men vi slet oss langs de lange radene og bonden syntes at vi var så flinke at vi fikk like mye i lønn som de som var adskillig eldre enn oss. Så vidt jeg husker var det 3 kroner dagen.
Iblant reiste jeg til byen alene. Da hendte det jeg fikk med meg illegale flyveblad til foreldrene mine. Disse bladene var forbudte, og jeg fikk ordre om å legge den øverst i veska. I tilfelle rassia på bussen skulle jeg kaste bladene ut av vinduet. Det var spennende, men heldigvis ble det aldri rassia.
Så kom fredsdagen. Jubel og glede uten like. Frem fra alle slags gjemmer kom radioer, flagg og alt mulig som hadde vært forbudt i 5 år. 17. mai var vi i Oslo og gikk i Finnmarks-tog. Vi var masse folk og vi sto 4 timer og ventet på avgang fra Grønlands torg. Alle snakket med alle - vi var jo alle sammen fra Finnmark. På slottsbalkongen sto kronprins Olav og vinket. Hele Oslo var pyntet med flagg, bilder av kongefamilien og med blomster. Etter toget fikk alle boller og sjokolade. Dette er nok den 17. mai jeg husker best i mitt liv.
Så fikk vi tilbud om ferie i Danmark eller Sverige. (Evakuerte barn og ungdommer). Maja skulle til Sverige, Roald, Ole og jeg til Danmark. Maja ville ikke reise, men vi andre dro avsted. Vi hadde noen deilig uker i Danmark. Det så nesten ut som det ikke hadde vært krig der. Nok mat og annet, riktig en fetekur. Vi dro hjem med koffertene fulle av mat og klær.
Vi ble på Halvardbo til 1946. Da dro vi til Målselv hvor far hadde slekta si. Far og Roald reiste snart til Finnmark for å bygge hus. Senere dro vi andre i tur og orden. Jeg kom oppover i 1948. Ringen var sluttet, men tiden sørpå var en fin tid å tenke tilbake på. Folk var svært hjelpsomme og visste ikke hva godt de skulle gjøre for ”stakkars oss”, ofte kom de og delte med oss av det lille de selv hadde. Klær og andre ting vi manglet sørget venner fra Oslo for at vi fikk - så på enkelte områder hadde vi det kanskje bedre enn de fastboende.
Hvordan opplevde en dansk familie å få ei jente fra Finnmark på ”fetekur”?
Svaret får vi fra familiens sønn:
Det var en vanskelig tid da krigen var over i 1945. Især for beboerne i Norge. Tyske tropper hadde overtatt Finnmark og drevet befolkningen på flukt. Da krigen var over forsøkte de fleste mennesker å vende tilbake til sine hjem og bygge det hele opp igjen. Det var en meget vanskelig tid for disse menneskene, og Danske Røde Kors arrangerte det slikt at vi kunne motta flyktningbarn derfra, og vi fikk en jente fra Kjøllefjord som het Bodil Karlstad. Hun var meget avkreftet da hun kom. Hun hadde nesten ikke klær, min mor fikk kjøpt tøy til henne. Hun var hos oss i et par måneder og ble vel-ernært og sterk innen hun skulle reise tilbake. Oppholdet i Danmark betød umåtelig mye for Bodil og ble aldri glemt av hverken henne eller oss. I alle år siden har vi holdt kontakt. Hver jul utveksler vi brev og de har besøkt oss flere ganger. Ved Bodils avreise i 1945 hadde min mor og far kjøpt en sølvring til henne. Det var den første ringen hun noensinne hadde hatt og hun bar den i alle år.
Bodil Wallenius (født Karlstad) gikk bort den 20. juli 2014.
